torsdag 21. januar 2010

Sosial angst, eller?

Å blogge når jeg er ikke er helt "våken" er vel kanskje ikke det smarteste, men det hender visst allikevel. Jeg har ingen ferdig tekst når jeg skriver her, ordene må liksom komme til tastaturet. Det hender jeg skriver i en egen dagbok, veldig sjeldent, men det som står der blir liksom noe helt annet. Ikke at det ikke passer seg her, men jeg får meg liksom ikke til å overføre det derfra og hit? Ja, nei. Uansett.

Nå er jeg på nedtrapping av kortisonen. Det er jo på en måte godt, men med det så kommer forventningene om kjapp bedring. Min ja, men den jeg egentlig synes er verst; andres forventning om bedring.
Jeg veit jo at alle vil meg godt. Hey, om ikke annet bare litt bedre, isåfall! Jeg og de rundt meg håper jo at jeg skal kunne fungere så normalt som mulig, smertefri med gode tanker om enten akkurat nå, eller fremtiden.

Jeg tenker mye. Det er ikke mange steiner som ikke blir snudd, for å si det sånn.
Detta er litt tøft å tenke på, men jeg tror jeg har utvikla en slags sosial angst iløpet av den tiden jeg har vært syk.

Jeg har alltid vært glad i å være aleine, pusle med mitt, eller bare gjøre ingentingen. Men jeg har også alltid vært glad i å møte vennene mine, være der "det skjer", jobbe og trene.
Være med i livet!
Det behovet har jeg enda, antakeligvis mye mer enn før. Jeg har kanskje også muligheten til det mer enn jeg tror, men jeg klarer ikke.

Og det er så vondt, så inni helsikes vondt.

Tanker rundt det her, gjør at jeg tror jeg har "dratt på meg" endel angst oppi alt sammen da.. Men er det egentlig rart..?

Oh, here goes..

Jeg har frykt for å bli negativt vurdert av andre. Jeg er redd for å bli sett på som sur, tiltaksløs og lat, og jeg er redd for å bli observert i situasjoner som krever en viss prestasjon av meg.
Jeg er også redd for å rett å slett "ikke strekke til" i en helt vanlig, hverdagslig situasjon.
Etter et tilfeldig møte av kjente eller bekjente på butikken, kan det hende at jeg må en ekstra tur innom sjokoladehylla og hjem for å gråte.
"Hvordan takla jeg det?"
"Nå så jo han/hun meg i en ganske greit øyeblikk, forstår han/hun da om jeg kanskje ikke orker å møtes på fredag allikevel?"
"Huff, jeg svarte så blidt og smilende. Hvorfor gjør jeg egentlig det, når det ikke er sånn jeg har det?" (Det veit jeg jo forøvrig godt, jeg har ikke tenkt til å grine på Rema og fortelle at jeg faktisk ikke har det noe bra. Det blir ikke noen god situasjon for noen av partene).

Dessuten; det ser jo ut som jeg har det bra, så hvorfor anta noe annet?

Jeg er også redd for å bli oppfatta som svak og at jeg har blitt sosialt teit.

Hjelpes, mye rart.. Men ja. Jeg kan snakke med noen og være et helt annet sted i hue, det er ikke med vilje, men jeg klarer ikke styre det.
"Ser han/hun at jeg har gule tenner i dag? Off, jeg har jo vært så dårlig i det siste, så jeg føler liksom ikke jeg har fått stelt meg ordentlig".
"Lurer på om de veier og måler meg med blikket, kan han/hun se hvor hoven jeg er på grunn av medisinene?"
"Skjønner han/hun egentlig hva medisinene gjør med kroppen min, utseendemessing, ikke bare inni?"

Det er visst noe jeg ikke har skrivi så mye om tidligere, men kroppslig utseendemessig forandringer i forbindelse med kreft, er virkelig et kapittel for seg selv.

"Jepp, her står jeg nå og ser frisk ut, men i stad klarte jeg jo ikke reise meg opp fra do fordi jeg er så svak i beina..."

I fare for at jeg synes det her blir veldig vanskelig å lese selv, så stopper jeg nå. Detta er som sagt skrivi når jeg ikke er helt "våken".

Takk for i dag :)

33 kommentarer:

Synnøve sa...

God morgen! Jeg blir så imponert over hvor flink du er til å sette ord på tankene dine! Jeg kjenner meg godt igjen i noe av det du sier, jeg har ikke kreft, men har hatt to hjerteinfarkt, og det har gjort meg ganske sosialt isolert, dette er jo noe som ikke vises utenpå, og det som har vært et stort problem for meg, er at folk ikke skjønner hvor redd man blir, og det går ikke over på en ukes tid...
Flott at du skrev dette!

Anonym sa...

Vi kjenner ikke hverandre i det hele tatt, men vil gjerne sende deg en varm klem!

Hanne sa...

Det er første gang jeg er innom bloggen din. Så godt du skriver! Sender deg en klem og ønsker deg gode, sterke stunder i tiden framover!
Pludrehanneklem.

Anonym sa...

hei, det er nok ingen som vet alt om hvordan du har det og hvordan det påvirker deg, men vi godtar og aksepterer det vi har av deg i det enkelte øyeblikket :-) og vi gleder oss over å være tilstede sammen med deg.

klem fra Morten

Maren-Sofie sa...

Takk, Morten! :)

Huff, jeg håper ikke detta innlegget virka anklagende på noen måte, for det var det ikke ment som.. Det er bare tanker :O

Anonym sa...

hei fia
Nei sånn må du ikke tenke, følte meg på ingen måte truffet :-) La tankene dine komme ut, det gjør godt for deg og det gjør det i allefall litt lettere for oss å forstå.. dessuten formidler du dette utrolig godt i bloggen din.

Heia fia

Klem M

Anonym sa...

Hei du skriver så bra .er sikkert mange som kjenner seg igjen i det du skriver....mange ting vi alle er redde for ....men så er det jo bare vi som tror så dumt om oss selv...alle har nok noe og stri med....men kjære deg tenk på alt det du har vært igjennom...ta mnd og året som er nå i gang til og komme deg videre...Vi må alle gjerne være flinkere til og si idag har jeg ikke en god dag...eller jeg er sliten men gir ikke opp ...det er du et skikkelig besvis på ....Ha en fin dag videre..klem fra ukjent W

Siv sa...

Hei

Du er ei kjempe jente som våger så mye andre ikke tør.

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, var innom verkstedet med bilen i dag. Møtte ei jeg ikke hadde sett på lenge. Kommentaren var: Så flott at du er i god form.......... Klart man svarer jo takk det går greit, man stiller seg ikke offentlig å forteller hvordan man egentlig har det. Selv om man har lyst til det.
Har isolert meg litt i det siste selv for orker ikke møte folk som kansje tror jeg er frisk siden det er 3 uker siden jeg var ferdig med cellegiften.
Så får bare håpe at de vi møter på vår vei leser bloggen eller skjønner at formen er ikke lik hver dag. Og at det tar en stund for man er sitt gamle jeg igjen.

Flott skrevet Maren Sofie

Elisabeth sa...

Kjære Maren!! Med tårer i øynene leser jeg innlegget ditt - TAKK FOR AT DU KLARER Å SETTE ORD PÅ DETTE!!!Full av kortison og "dritt", misforstå meg rett, gla for at jeg lever, men FY FA.. å sliten jeg er!Du er helten min!!Stoor klem fra KortisonDragen din!!

Anonym sa...

Du er utrolig godt på å få frem det du tenker uten å snakke deg bort! Det tar den tiden det tar å komme seg tilbake til det sosiale livet man hadde før, verden får bare vente :D
Håper du snart vil "kjenne igjen jenta i speilet", nå som du skal trappe ned på kortisonen ;)
Nå skal jeg gå å lage meg en kopp te. Håper du også har noe du kan kose deg med!
Klem Lene

Anonym sa...

Vet du hva? Det at du skriver blogg og forteller så ærlig og åpent om vonde og vanskelige temaer, er nok med på å gjøre en stor forskjell for andre i samme situasjon. Dette innlegget var en god og viktig påminnelse om at man aldri kan vite/bedømme hvordan et menneske har det ut fra et kort møte. Egentlig gjelder jo dette alle mennesker - uavhengig av sykdom og livssituasjon. Det er jo mange som sliter med selvtillit og usikkerhet, og det er så altfor mange som har det vondt på et vis - men som skjuler det bak et smil og en maske. Det er så bra når noen våger å lette litt på masken! Fordi det minner om at vi alle er mennesker, om at det kan skjule seg mye bak masker, og vi alle trenger omsorg og bekreftelser. Og når det gjelder det å leve med en alvorlig sykdom... det at du gir meg f.eks. et lite glimt inn i hvordan det er, ved å fortelle her, gjør det lettere for meg å møte kolleger og venner med lignende livssituasjoner. Jeg innser at det er utrolig mye jeg ikke vet, jeg aner litt mer om hvor vanskelig det kan være, og kanskje jeg kan møte noen med litt mer forståelse og åpenhet enn jeg ville gjort ellers. Fordi du har utvidet horisontene mine litt. TAKK.

Dette ble kanskje dumt skrevet :-S Men takk for tankevekkeren. Du virker som en nydelig person, jeg håper du får det lettere snart!

Jona sa...

Syns du skriver bra jeg, som alltid! Du er ærlig og det setter vi pris pa!
Godt du er på bedringens vei fra kortison helvete! Huff, må være tungt. Syns du har vært dårlig altfor lenge nå!

Natta til deg, klemmer fra Jona.

Liv Nordem Lyons sa...

Maren-Sofie, du kan aldri komme deg unna andres "dom" eller forventninger. Det er slik folk er. Jeg tror det er ganske så fruktesløst å bruke energi på å bekymre deg over hvordan verden ser deg. Du har jamen nok å tenke på som det er. Du er veldig introspektiv og ærlig, og fenomenalt flink til å sette ord på ting. Du kjenner deg selv. Så gjør det ikke for vanskelig. Du har utrolig mye godvilje fra utrolig mange mennesker. Ta det som den gaven det er, og blås i resten.

Voff til Springsteen!

Klem fra "tante" Liv

Anonym sa...

Hei
Kjenner deg ikke og har ikke kommentert på bloggen din før. Fant en lenke på Regine sin blogg.
Jeg tror vi mennesker hadde vært tjent med å være mer ærlige mot hverandre om følelser. Mange følelser er ganske like uansett hva en har gått gjennom av påkjenninger i livet. Det har jeg selv erfart. Du tørr å være åpen og takk til deg for det! At du hjelper andre i samme slengen er jeg ikke i tvil om. "Sosial isolering/angst" - ja, men bare ved å skrive et sånt innlegg tar du skritt ut av muligheten til å bli låst i det, tenker jeg :-)Mange, mange ønsker om god bedring - som blir til frisk! Margrethe

Anonym sa...

du i din situasjon har lov og føle deg ikke helt på topp,det er helt naturlig ikke kan forvente at du skal være ship shape så vondt som du har.ikke bry deg om det bare konsentrer deg om og bli bedre du maren sofie det er viktigere.en god helg til deg.

ole jonny sa...

For å si det sånn....: De gangene som noen du treffer på "Rimi" eller andre steder sier at de ikke har det så bra, så har de sannsynligvis det bedre enn de fleste, og kanskje bare er litt sure på været, eller har stått opp med det gale beinet først. For å ta det positive i teksten din: De sure medisinene har ganske sikkert en god effekt på sykdommen din. At du klager er et bevis på at du fremdeles kan føle at det er noe som ikke stemmer enten fysisk eller psykisk. At du blir litt "oppblåst " av cortison, er vel kanskje noe til din fordel akkurat nå, for da ser du faktisk litt bedre ut, og spis gjerne mer sjokolade.
Så det negative: Hvis jeg skulle treffe deg på "Rimi" eller noe, kan det godt hende at jeg gir deg en klem uten å spørre først, og kanskje ikke spørre hordan du har det en gang. Ha en glitrende fremgang........

Anonym sa...

Så utrolig tøft av deg å skrive om disse tingene!
Og jeg synes ikke det er rart i det hele tatt at det kan føles sånn ut fra alle de tingene du har gått og går igjennom.
Men skulle veldig ønske at du kunne slippe å ha det sånn...

molle.. sa...

Hei. Du skriver om noe veldig essensielt her og berømmer din ærlighet. Jeg har ikke kreft, men har likevelt følt på de tingene du skriver om, og det skulle da bare mangle om ikke du er sårbar og sliten i din situasjon. Det "verste" er vel det evinnelige spørsmålet " hvordan har du det?". Ville det ikke vært bedre om man kunne spurt " hvordan føles det i dag?" og man kunne på ærlig vis prate om viktige ting. Men i hverdagens stress så forventer man jo også alltid svaret "det går fint", eller hva? Takk for at du tar opp dette viktige poenget og en ting til: du virker aldeles ikke sytete på noen som helst måte. Ønsker deg alt godt og lykke til videre. Hilsen molle

Anonym sa...

Du beskriver din situasjon så godt, syns ikke det er syting eller klaging.
Syns det anonym skrev 21.jan.kl22.49 var veldig bra så jeg slutter med til det.
Stå på videre.
Håper du får ei fin helg.

Anonym sa...

Tankevekkende post du skriver her. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg har ikke kreft, men jeg er alvorlig rammet av me. a det er en invalidiserende sykdom, og ja den er nevrologisk og ikke psykisk.

Akkurat det du beskriver her Maren-Sofie, det er slik jeg har levd i nærmere 20 år. Det å se noenlunde ok ut på utsiden, men på innsiden så er helsen "brukket" og det synes ikke.

Jeg tenker også på det med sosial angst. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg trekker meg mer og mer vekk fra folk for å slippe å møte kjente. Jeg orker ikke å hele tiden føle jag må stå til rette og forklare alt mulig, og jeg blir veldig matt av å føle at jeg stadig skuffer andre ved å ikke bli bedre. Ikke en gang bare litt bedre.

Så selv om vi feiler to helt ulike ting, så kjenner jeg meg på en prikk ijen i posten din. Jeg kan også knapt fote meg det ene øyeblikket, for så å stå overfor noen andre i det neste. Eller omvendt. Jeg kan treffe en person på butikken, og ikke makte å si at jeg faktisk ikke føler meg bedre, for så å krype opp trappa og inn i huset for å legge meg etterpå.

Så ja vi har mye til felles på den sosiale fronten selv om vår helsesvikt er totalt forskjellig.

Klem fra meg.

Anonym sa...

Kjære Maren-Sofie! Det ligger mange tanker bak innlegget ditt, og det er steintøft av deg å poste det! Tankene du beskriver er det nok mange i tilsvarende situasjoner som har tenkt, men aldri turt å si eller skrive noe om.

Ja, verden er utseendefokusert. Dessverre. Likevel tror jeg de fleste oppegående, voksne mennesker har forståelse for sykdom og at kropp og sinn endrer seg pga det. Mange er nok usikre på hvordan de skal opptre ovenfor en som er syk, og ting kan noen ganger bli litt merkelig.

Hva skal man så gjøre? Tja. Bruk dine beste venner og nære familie. De tåler at du har en dårlig dag. Kan trøste når tårene kommer, eller bare gi deg en klem. Og når ukjente blir kjent med deg tror jeg at de bryter gjennom den usikre hinnen og kommer inn til det utrolig snille og varme vesenet som du virker å være.

Ja, det er tøft. Når medisindosene etter hvert reduseres og formen kommer litt tilbake kan det hende ting blir litt lettere. Kan vel virke platt å skrive det når man ikke har vært gjennom 3 års kreftbehandling selv. Men, jeg har hatt kreft og jeg har slitt sosialt. Og ting har blitt bedre. Det tar tid, men det blir bedre. Tingen er å bevege seg ut av "trygghetssonen" som man har skapt seg. I senga, i sofaen, på sykehuset. Man kan føle seg litt svevende i en slik situasjon. Hjelpesløs. Uten helt å vite hva man skal gjøre for å lande. Begynn i det små. Tren på å møte blikket til ukjente. Få i gang en par ordvekslinger med bussjåføren/kassadama/etc. Kommenter overskriften i avisen, været, whatever. De er bare glade at noen hilser og sier noen ord. En par setninger er nok. Gjør man dette mange nok ganger blir man litt tryggere og man kan utvide "trygghetssonen". Folk smiler og setter pris på deg.

Ønsker deg en riktig god helg!

Klem :)

AJ

Anne F sa...

Hei Maren - Sofie !

Som jeg skulle ha skrevet det selv ! Henger meg på det AJ skriver. Tror de fleste meg langvarig sykdom føler det slik på en eller annen måte.
Nå er det over 3 tiår siden jeg gikk gjennom det samme og det har vært en lang vei å gå - men jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har et godt liv - ja bedre enn mennesker som aldri har hatt motgang i sitt liv.
Ja, utseende blir preget av sykdommen - fikk typisk måneansikt og i mitt tilfelle ble det en del store operasjoner og skjev skulder og nakke...Har fått mange stygge kommentarer pga det og æsj blikk ! Og jeg er en visuell person - legger merke til alt :-)) og fordi jeg er døv blir jeg nok mer usikker i noen situasjoner...det gjorde noe med meg - så jeg gikk med hevet hode og bestemte meg for å akseptere meg selv og være stolt av meg selv.....Jeg har merket meg at jeg ofte opplever at jeg er mer fornøyd og har et godt forhold til utseende mitt enn de som er "perfekt" Heldigvis klarte jeg å beholde det gode humøret og latteren og smilet sitter løst , det er en stor hjelp i det sosiale livet....et smil kan innlede til så mye. Jeg innbiller meg at du er en person med masse latter og har mange flotte smil på lur :-))

Ønsker deg en god helg !
Klem Anne F

Anonym sa...

Hei! Har fulgt med bloggen din en stund nå og heier på deg.
Men jeg - som ikke har vært i nærheten av noen lignende diagnose - vet veldig lite om det praktiske du skal gjennom. Skulle gjerne visst litt mer om behandlingen du får. Forstår det slik at du er nesten ferdig med syklusene dine - hva så? Er du ferdig og frisk da? Du har aldri gått gjennom en transplantasjon? Hvorfor må ikke du, men noen andre må det?
Håper at du ikke synes dette er for inngående nyskjerrighet, det er ikke ment sånn.
Håper på bedre dager for deg snart,
hilsen Olivia

Anonym sa...

Olivia
Hvis du leser gjennom hele bloggen finner du svar paa dine sporsmaal.

Henrik sa...

Jeg vet godt hva sosial angst er, og selvfølgelig har du all grunn til å føle angst for det sosiale!

Men det du skal vite er at alle de tankene som spinner rundt i hodet ditt, det er som regel bare dine tanker, som ikke andre har!

Eller så syns nå jeg du var en sosial kamelon oppå Landåsen ;) Takk for det :)

Soleien sa...

Hei Maren-Sofie!
Så fint at du skriver om dette... selv om jeg er enig med Henrik i at du da klarer deg helt fint sosialt! :)
Kjenner uansett igjen tankene. Det som har hjulpet meg i slike situasjoner (altså lure på hva andre tenker osv) er å tenke på hva jeg selv ville ha tenkt om jeg hadde vært på 'andre siden'. Da skjønner man jo at folk er langt mindre dømmende og mer forståelsesfulle enn det en kan gå rundt å innbille seg. Stort sett er det jo en selv som er ens egen strengeste dommer... Så vær snill mot deg selv, og så kan du jo tenke at om folk har forventninger, så er det jo fordi de ønsker (og ikke krever) at du skal ha det godt.
Sender stor klem og mange varme bli-bedre-tanker til deg. Tine :)

Lena :) sa...

Uff.. Angst er ikke noe morsomt :/ Jeg tror egentlig jeg har litt av det selv. Eller jeg har ikke fått konstantert det av lege liksom. Jeg gikk rundt å så vidt turte å snakke med våksene før og ga de meg bare et lite blikk så tolket jeg det som at de ville ha meg død om trent. Jeg har aldri vært noe ordentlig syk eller på sykehus, så det har jeg angst for. Setter ikke mine ben inni et sykehus hvis ikke jeg blir tvunget og om trent dratt inn. Jeg klarer det heller bare ikke :/ så jeg tror jeg kan skjønne litt om hvordan du har det. I allefall der. Jeg vet i allefall at å snakke ut om det med noen, ikke nødvendigvis psykolog for det er jeg også redd for ;-s men jeg valgte en person som har tid og som er uten for familien min og som jeg stoler på og det har hjulpet meg veldig mye :D Også vil jeg bare ønske deg masse lykke til videre. :)

Je@n1te sa...

Hei du, jeg har aldri vært innom bloggen din før, men du skriver utrolig bra. Jeg har lyst følge deg videre på veien. Det med sosial angst kan jeg godt forstå, livet ditt har jo blitt helt snudd opp ned, det hjelper ofte å skrive ned ting. Sånn som du gjør. Takk for at du er så åpen her i bloggen din, jeg skal følge deg! God klem:)

Mia sa...

Hej... Jag har läst din blogg en stund, men førsta gången jag skriver...helt enig med dig, har själv samma känsla.....
Så vi är många tror jag som är i samma "båt". Lucka till vidare.
Kram
mia

ThomasWT sa...

Høres ut som du har ditt å stri med, ja. Tror ikke du skal bekymre deg så meget over hva andre forventer; det er din kropp og din helse. Du skal bli frisk; det er pri 1. Ikke om en gammel kamerat blir skuffet når du ikke blir like raskt frisk som han/hun forventet.

Lykke til videre, du har mange som støtter deg og ønsker deg alt vel =)

Marianne sa...

Har lest hele bloggen din i dag..Og må si du er sterk! Du skriver så flott om alt du opplever..Ville bare si at jeg tenker på deg og håper at ting "løsner" for deg fremover!

En vinterklem fra meg!

Anonym sa...

Jeg vil ikke at du skal ha det vondt på noen som helst måte, og jeg vil heller ikke at andre skal ha det, men det er litt godt for meg å se at jeg ikke er den eneste som tenker sånn. (misforstå meg riktig)

Jeg er 18 år og har slitt med sosial angst siden begynnelsen av ungdomsskolen. Jeg spiser ikke foran vennene mine og jeg har ikke gjort det siden 8 klasse. Jeg sluttet å drikke alkohol i 3 år (drakk ikke mye før det, men :P) pga sosial angst. Jeg har ikke hatt en eneste fremføring på hele ungdomsskolen eller de 2 årene jeg har gått på vgs. Jeg har aldri vært i et forhold, pluss mange andre ting.

Jeg tenker på probleme hver eneste dag, og skulle ønske det aldri hadde hendt meg. Jeg gikk hos psykolog i ca 6mnd før jeg sluttet. Det hjalp litt på noen saker, men det er absolutt ikke blitt bra. Sånn jeg føler det nå og sånn det er nå er jeg helt sikker på at disse problemene aldri kommer til å gå vekk...

holkapolka sa...

Nytt sosial angst forum http://www.sosialangst.com