Sliten

Sover om natta, men drømmer kaotiske drømmer om sykehus og folk som er sinte (?). Får ikke ro i kroppen (hodet), samtidig som jeg er slapp. Bare ligger og glaner på OL på tv. Jeg er lei meg og sint. Aller mest redd. Føler liksom at ting snurper seg sammen på en måte. Sånn ca litt drittlei akkurat nå. Skulle ønske jeg kunne se inn i framtida.. Eller, nei..

Bang, bang! I hit the wall.

Okei, da skal jeg prøve å forklare hva som har skjedd i dag. Kan ikke love at dette blir så veldig forståelig, for jeg har ikke helt fått "fordøyd" det selv enda. Må bare skrive fra meg littegrann..

Transplantasjon er min "billett" til å bli frisk. Jeg trenger en transplantasjon for å overleve i det lange løp. Uten det er det regnet som ganske så sikkert at jeg vil få et tilbakefall av kreften, iløpet av nærmeste (?) framtid.

I dag var jeg på riksen. Sånn det ser ut nå så begynner legene å klø seg litt i hodet, litt usikre på hva de skal "gjøre med meg". Transplantasjonen er risikabel, det hender "stadig" at de mister pasienter bare iløpet av de første dagene.
Nå undres man om tidspunktet er riktig for transplantasjon nå, eller om vi burde vente. Veit ikke helt åssen jeg skal få forklart dette her, sliter litt nå..

Jeg prøver:
Skal de gi meg noen gode måneder nå? Risikere at jeg får et tilbakefall som blir vanskelig å behandle? Eller: Skal jeg transplanteres nå, og risikere at jeg dør under den behandlingen, dermed gå glipp av den tiden jeg eventuelt kunne hatt uten tilbakefall?

Det har seg sånn at jeg har noen FÅ kreftceller igjen i margen, det forvirrer.. For bare noen få år siden hadde transplantasjon for en med mine verdier aldri vært aktuelt. Men det er det nå, for nye metoder for å "se på margen", avslører noen dårlige celler. Hadde jeg derimot vist en økning av kreftceller, hadde det ikke vært noen tvil om at de transplanterte meg med en gang. Men nå er det sånn at de cellene faktisk minker, og da blir det vanskelig å velge.. Transplantasjon nå og risikere ALT nå med en gang, eller leve sånn passe greit noen måneder med risikoen for tilbakefall hengende over hodet. Kommer tilbakefallet blir det straks veldig kritisk detta her.

Jeg fikk spørsmål i dag om når jeg kanskje kunne tenke meg å transplantere.. Ah. Blir som å velge hvor mange måneder jeg vil ha igjen av livet mitt, uten at det egentlig er noen garanti for at jeg i det hele tatt får leve noen måneder, pga mulighetene for tilbakefall.

Folk dævver av detta her. Gambling på høyt nivå nå..

Ting ble plutselig (enda) litt mer komplisert og vanskelig, situasjonen var tøff nok.

Det her ble sikkert litt vanskelig å forstå, men jeg har hvertfall fått ut litt. Skal redigere litt når jeg har latt denna infoen synke inn.

Tja..

Har ikke så mye nytt å skrive egentlig, derfor det er litt stille på denna fronten. Lørdag var veldig koselig, møtte mange gamle kjente :)

Søndag hadde lille-Elise bursdag, så hun ble store-Elise. Nå er prinsessa fem år! Katrine var med i bursdagen, det var koselig. Vi spiste kake, masse kake, og når jeg kom hjem var jeg så mett og trøtt at jeg sovna så fort hodet traff puta.

Mandag var det riksen-dag igjen. Jeg har begynt å få så "slitne" blodårer at det er et lite helvete å ta blodprøver nå, må stikkes maaange ganger før det kommer noen fååå dråper med blod. Æsj. Ikke at det er så vondt, men det er plagsomt med så mye stikk. Ser ut som en sprøytenarkoman på armene hele tida.

Ellers var det ikke så mye nytt. Det er to uker igjen av denne syklusen, og legen håpa at jeg skulle slippe å begynne på en ny. Vil det si at jeg blir transplantert om totrefire uker? Hjelp. Ingen som veit, men.. Off.

I dag har jeg kjøpt meg Nintendo DS. Jeg kommer til å bli avhengig :D

Heeer blir're liiiv

Svelvikdagene og rødvin er bra vettu.

Blir ganske billig fyll når man har cellegift innabords. Dèt er jo positivt, noen ganger >;)

Have fun og god helg!

Klemmer fra Katrine og Maren-Sofie

Sykehusferie

Nå er jeg hjemme igjen. Det er godt og være i nærheten av riksen når jeg ikke er i form.

Ble skrevet ut allerede på torsdag fra sykehuset i Aalborg. Blitt veldig god på å smiske med leger, for å få komme meg ut av sykehus. Hehe. Men jeg veit de ikke ville skrevet meg ut om det ikke var forsvarlig da, så formen var bra nok til det og feberen var borte.

I går kveld kom feberen snikende igjen, så jeg måtte ringe riksen og høre hvordan jeg skulle forholde meg. En lege jeg ikke kjenner noe til snakket noe om diverse smittetiltak de måtte ta hensyn til, om jeg skulle legges inn (fordi jeg har vært innlagt i utlandet). Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, men vi ble uansett enige om at jeg skulle legge meg til å sove hjemme og heller dra inn til en sjekk i dag. Når jeg kom dit da, så var det ingen som nevnte noe om smittetiltak, så veit ikke helt hva det skulle bety.. Men de har nok kontroll! (Det er jeg igrunn helt sikker på :))

Jeg fikk tatt noen røntgenbilder og har klagd litt over at jeg er så innmari forkjøla + at jeg hadde umenneskelig vondt i hue.. Legen tror at det antakelig er en virusinfeksjon. CRP'n er fin (måling på om jeg har noen infeksjoner i kroppen), men blodverdiene mine er litt lave. Immunforsvaret er "gått i null", det vil si at jeg er supermottakelig for alle slags bakterier, så jeg må være ekstra forsiktig de nærmeste dagene. Nå i kveld har jeg heldigvis ikke feber mer, så så lenge jeg ikke føler noen forandring til det verre i formen, skal jeg sove godt i min egen seng i natt!

Ellers, bortsett fra kreft og sånt drit, har jeg hatt det veldig bra i Danmark ;) Benytta enhver sjanse vi hadde til å kjenne på følelsen av å være på ferie. Jeg har sykla, bada, spist masse is og sett utover havet fra under parasollen. Det ER deilig å være norsk i Danmark ;)

Siden jeg føler meg så dårlig om dagen, kjenner jeg at jeg er skikkelig smågretten. Kan nesten glefse litt mot folk (særlig mamma), og det synes jeg er vondt selv, for jeg vil jo ikke være sånn! Er så utrolig lei av den følelsen jeg har av å ikke gidde noe, av å ha det vondt, av å tenke. Jeg husker ikke lenger hvordan det føles å være frisk.