Helt sykt

Det er jo ikke rart jeg er slapp som en deigklump. Jeg er litt lav i blodverdier, da blir jeg fort sliten, gjerne allerede før jeg har stått opp om morgenen.

En annen ting, som egentlig høres helt sykt ut (det synes ihvertfall jeg), er at jeg faktisk har gått på cellegift i over to og et halvt år. Jeg har hatt cellegift, konstant, i blodårene mine, i to og et halvt år! Noen ganger må jeg nesten klype meg selv i armen, for det er så utrolig. Er det virkelig mulig? Har jeg kreft? Er det mulig å kunne gå på så mye cellegift, så lenge?

For å unngå å bli gal, så bør jeg vel ikke stusse så mye på det, for det går jo tydeligvis an. I'm still here! Det er forsåvidt kreften også, men den må nok gå dukken før meg. Det har jeg jo, som dere alle veit, allerede bestemt.

Ikke-dager

Det er slitsomt. Den ene dagen sitter jeg på kafè og føler meg ganske ok, den neste ligger jeg pal på sofaen og griner. I dag er en ikke-dag, den kan ikke bli ferdig fort nok. Alt jeg vil er å sovne og våkne til en ny dag, en ny dag uten vonde tanker og tårer.

Noen ganger får jeg så forferdelig vondt inni meg, alt blir bare håpløst. Jeg er veldig, veldig ensom, bitter og lei meg på en gang.
Ensomheten er vanskelig, for de fleste vil jo råde meg til å besøke den eller den, invitere noen hjem eller bare komme meg ut å se litt folk. Hadde det bare vært så enkelt! Ensomheten er inni meg, uansett om jeg er sammen med noen. Jeg er ensom i sånn tilværelsen er, ensom i sykdommen min og ensom i følelsene. Selv om jeg er sammen med verdens hyggeligste personer, så er jeg liksom helt alene inni meg. Det er så vondt, så veldig vondt.
Jeg forventer ikke at noen skal forstå, for det gjør man jo virkelig ikke, om man ikke kjenner det på kroppen selv. Det hender jeg snakker litt om disse tingene til verdens-beste-sykepleier på riksen, og til og med hun, som har jobbet med pasienter som meg i mange år, sier hun aldri kan forstå ordentlig. Hun forstår nok på et annet nivå enn mange andre, men det er jo sant; selv de som jobber med dette, og ser krefttilfeller hver dag, kan ikke sette seg fullstendig inn i situasjonen til pasienten.

Det at det har gått så bra denne syklusen, blir også et "press" på meg på dager som denna. Jeg tenker at siden jeg egentlig er i god form, så burde jeg jo bruke dagen min til noe gøy, fylle den med noe jeg har lyst til. Den dårlige samvittigheten gnager når jeg ikke klarer å reise meg fra sofaen, ikke klarer å svare på tekstmeldinger, eller ikke er ute for å bevege meg litt. Jeg burde jo kunne klare dèt, nå når jeg først er i såpass god form.

Men så ligger jeg her da. Gråter for at jeg er syk, gråter for alt jeg går glipp av i livet. Gråter fordi jeg er ensom.

Ingen, virkelig ingen, fortjener å få kreft.

Jeg er en svamp

Nå sitter jeg på kafè og blogger! Haha! Føler meg litt urban nå, altså ;)
Egentlig så er det rett og slett fordi jeg skulle spise litt, også glemte jeg å kjøpe en avis å bla i.. Så da ble det fram med pc'n.

Formen er ok om dagen. Jeg er litt tung i kroppen, for jeg har en tendens til å holde på vann. Synes det er litt plagsomt og ubehagelig, men det er heldigvis ikke noe farlig (så lenge det ikke blir for mye da, men det skal endel til).
Jeg blir hoven i kroppen og ansiktet, dermed også ganske "heit i toppen" til tider, så jeg flyr rundt med tempen i veska og innbiller meg stadig at jeg har feber. Jeg har ikke hatt det til nå!

Har jeg levd før?

På riksen i dag var det ikke mye nytt. Jeg gadd ikke vente på svaret på blodprøvene mine, men har ikke hørt noe på telefonen, så da er det nok i orden.

Av en eller annen grunn, så begynte vi å snakke om hvordan det vil være å bli ferdig med behandlingen. Det er jo så lenge til, for meg blir det litt uvirkelig å tenke på. Nesten som "mitt mulige neste liv", eller noe sånt. Legen legger vekt på at de ikke kan garantere meg noe, men der igjen; ingen har jo garanti for livet sitt. Det er klart at tråden livet henger i, antakelig er en god del mer tynnslitt her i gården, enn hos de fleste andre. Men ingen av oss kan vite hva som venter, og godt er jo egentlig det.

Det er med blanda følelser jeg prøver å forestille meg den dagen, den aller siste dagen jeg skal ta en cellegiftpille. Pillene er jo tryggheten min. Jeg føler, på det stadiet jeg er nå, at det er de som er grunnen til at jeg kan være ganske trygg på at jeg våkner i morgen, at jeg kan legge en avtale til neste uke, feire 23 års-dagen min i mai, og kanskje tørre å glede meg til sommeren. Kan jeg være trygg på det, uten medisinene? Det hadde jeg ihvertfall ikke vært, om jeg skulle slutta akkurat nå. Håper jeg har en annen innstilling når den dagen kommer. Det er fortsatt lenge til, og foreløpig er det egentlig "bra", synes jeg.

I helga var jeg på reunion med jentene jeg spilte håndball med i flere år. Det var veldig koselig. En ting som slo meg, mens vi mimra, var hvor utrolig mye mer de husker fra den tida, enn det jeg gjør! Det er så utrolig mye jeg har glemt, og når jeg tenker meg om, så gjelder det faktisk veldig mye av livet ellers også, før jeg ble syk. Det er rart, men den jenta med det lange håret som bodde i Sandvika, som tok det for gitt at hun klarte å stå opp, spise, trene og være sammen med vennene sine, det kjennes ikke ut som det har vært meg. Det er noen "andre", for jèg er den jeg er nå. Jeg husker ikke noen annen virkelighet, jeg husker faktisk ikke følelsen av å være frisk.

Siden denne syklusen har gått så bra til nå, tok vi sjansen på å trøkke ekstra hardt på med gifta denne uka. De gule, ekle pillene skal tas i litt større dose enn sist. Kjør hardt, kjør stil! (Ja, så får vi bare satse på at jeg beholder "stilen") ;)

Noen bilder fra vinter'n

De øverste bildene er fra isbanekjøring med Honda Norge. Jeg er bare "litt" fornøyd med å få kjøre Type R!

Under er mine kjære! Mamma, Ivo, Morten, Hege og Elise-prinsessa :)