Morgenfryd på riksen

Mannen som sitter i kassa i kantina på riksen, satt klar med de 16 kronene jeg skulle ha igjen i vekslepenger da jeg betalte maten min i stad. Han visste nemlig fra i går at jeg hadde en 50-lapp i lommeboka. Hm, da har jeg kanskje vært der nok denna uka, eller? Hvordan visste han forresten hva jeg skulle ha..? De hadde jo ikke flere kokosboller i dag!

Noen hadde bytta om på lokkene der det står om eggene som ligger i kjelene er bløt- eller hardkokte også. Jeg følte for å bite meg hardt i leppa, hviske noen små, vakre gloser og begynne å grine idèt egget mitt plasserte seg pent i en dam over Aqua-Lene, på forsiden av VG. Det holdt ikke helt, og det glapp et hardt "nei, for helvete" ut av munnen min. Barnefamilien til venstre for meg ble ikke overbegeistra, men jeg fikk ikke gjort annet enn å sende et litt unnskyldende blikk og gjemme meg bak avisa.

Åh, jeg er så stappa av kortison nå.

Bare sånn for å toppe morgenstemningen på riksen, skulle jeg ringe hjem for å høre hva som sto som neste punkt på "lista" for ting jeg skulle gjennomføre de neste minuttene (jepp, det er nemlig sånn nå, jeg klarer ikke tenke lengre enn..ja, nei. Se der ja! Det stoppa her og).
Uansett, hvor var jeg?

Jøss.

Jo, telefonen min! Plutselig ytrer den en liten, skarp lyd jeg ikke helt ville erkjenne at kom. Jeg nekta egentlig for at jeg hørte den, ikke at det hjalp stort, men jeg måtte prøve. Telefonen min døde i stad.

Æsj.

Nå er dataen tom for strøm og.

Burde-burde, skal-skal, må-må

Da er kommentarene "up and running" igjen :)

Jeg føler kvaliteten på bloggen daler med formen. Beklager det, men det er litt mye om dagen. Eller, egentlig er det vel ikke så mye; men det som er, er mer en nok! (Det går treigt på endel fronter nå, folkens. Bær over med meg!) Merkelig det der, hvordan en bagatell eller bare et bittelite gjøremål kan blåse seg opp til å bli noe så enormt stort!

I helga var jeg på motivasjonskurs sammen med Ungdomsgruppa i Kreftforeningen. Vi var en liten, men god, gjeng som reiste avgårde inn i skauen ved Gardermoen (haha!). Det ble en vellykka helg, med mye latter og moro. Vi fikk diverse utfordringer vi skulle løse sammen i team, var på kanotur og spiste knallgo' mat. Selvfølgelig fikk vi prata litt "fag" også, og lagt noen nye planer for UG. Det blir spennende, og jeg brenner så innmari for detta!

Denna uka skal jeg på riksen hver dag for sprøyter med cellegift. Det blir slitsomt merker jeg, men jeg får rett og slett ta det som det kommer. Jeg kommer til å være passe egoist de nærmeste dagene (enda mer enn vanlig, hah!), så jeg håper mine nærmeste kan holde ut med meg.
Det er forresten litt synd noen ganger, at ordet "egoist" er så negativt lada. Man får jo på en måte litt dårlig samvittighet av å bruke det om seg selv..eh, ja, nå mista jeg tråden. Ellerno.

Faktisk tror jeg at jeg skal spare dere for mer svada, for jeg merker at det kan komme mye rart ut av fingrene her nå.

Èn ting vil jeg derimot gjerne informere om; jeg har fått plass på rehabiliteringsopphold! Den 21. oktober forlater jeg planeten (yes, det føles litt sånn!) for tre uker fram i tid. Jeg er kjempespent, redd, men også veldig glad og klar. Jeg tror jeg har godt av det!

Borte bra og nok er nok

I morgen reiser jeg bort en tur, skal på et kurs sammen med Ungdomsgruppa i Kreftforeningen.

Siden jeg ikke har mulighet til å følge med på hva som kommer ut i kommentarfeltet når jeg er borte, vil jeg sette på en "godkjennings-greie", så kommentarene jeg vil publisere blir ikke lagt ut før på søndag kveld.

Detta er litt kjipt, synes jeg, men jeg håper dere forstår hvorfor.

Takk for alle støttende kommentarer, håper dere får en fin helg! :)

Den rosa måneden

Brystkreft har fått sin egen måned; oktober. Dette er en flott måte å gjøre folk oppmerksomme på denne krefttypen. Sjekk ut www.rosasloyfe.no for å lese mer og støtte aksjonen.

I går var en slitsom dag. Det skjedde en god del, men det viktigste var vel cellegifta og beinmargsprøven. Jeg er spent på prøvesvarene, men de kommer som vanlig ikke før om noen uker. Forhåpentligvis er det mulig å tyde det ordentlig denna gangen.
Jeg føler at jeg begynner å få litt "dårlig tid", helst skal jo prøvene være kreftfrie før behandlingen min er ferdig. Er de ikke det, er framtida plutselig enda litt mer usikker. Jeg synes jo igrunn den er usikker og uforutsigbar nok, selv om jeg skulle være kreftfri den dagen jeg er ferdig.
Det blir endel tanker rundt det der, men jeg har bestemt meg for å se an hva prøvene viser nå, før jeg begynner å ville ha svar på hva som faktisk skjer videre hvis jeg ikke blir kvitt driten. Egentlig tror jeg vel det blir litt "vi får ta det som det kommer", og det er forsåvidt greit nok inntil videre, men jeg vil gjerne høre fra legene mine at de også føler det samme.

Nå har jeg begynt på kortison. Velger å ikke si så mye mer om det foreløpig, for det vil garantert bli nok klaging og sinna-innlegg om det iløpet av de neste tre ukene uansett.
Ellers er jeg slapp, trøtt og sliten. Ikke så mye nytt sånn sett, men jeg lurer mer og mer på om jeg har detta fatigue-greiene, altså! Det er jo, dessverre, ganske sannsynlig.
Blodverdiene mine har vært altfor høye i det siste, noe jeg egentlig blir litt irritert for. Det kunne ganske "enkelt" blitt gjort noe med, ved å øke dosene, men det har ikke skjedd. Jeg får følge litt bedre med på verdiene i denna syklusen, tenker jeg. Det gjelder å få akkurat nok, ikke (bokstavelig talt) dødsmye og ikke dødslite.

Det kommer en dag i morgen

Dette blir bare en bitteliten oppdatering, for jeg..gidder ikke skrive mer akkurat nå. Hehe.

Jeg har hatt en fin helg med hyggelige mennesker. Kost meg masse!

I kveld kjenner jeg det "snurper seg til" litt, gruer meg til i morgen. Det er oppstart av syklus nummer 11 (av 13, det er jo helt vilt!), og jeg skal ha både cellegift intravenøst + at jeg begynner på tre uker med kortison. Jeg trenger vel ikke si så mye om hva jeg tenker om det, egentlig.