Jøss!

Når jeg leste det jeg akkurat skrev i forrige innlegg, så virka det egentlig litt deprimerende, men det var ikke ment som det, altså!

Jeg er faktisk ganske fornøyd om dagen, og jeg føler endelig at jeg lever i en verden utenfor "bobla" jeg har vært i så lenge. Det jeg mente i innlegget, var at det jeg har opplevd har formet meg til den jeg er i dag, og det vil alltid leve med meg, i meg. Det vil prege resten av livet mitt, da jeg kommer til å måtte kjenne på begrensningene jeg har fått, for alltid. Selv om begrensningene kommer til å være der, vil allikevel evnen min til å takle de bli mer tydelig. Etterhvert vil de være minner om en tid jeg kan se tilbake på i andre faser av livet, når jeg trenger ekstra mot og styrke. Jeg klarer nå å kjenne på en stolthet over meg selv, og det var nokså fjernt for bare en kort stund siden.

Godt nyttår, forresten! Jeg håper det blir mange små og store gleder i året som kommer. Ønsker dere alle så gode dager som mulig :)

Prøver å finne meg sjæl

Jeg blir like overrasket hvert år. Plutselig er jula over, og vi er allerede godt uti det nye året.

Det har gått en stund siden jeg var på siste kontroll ved riksen, i desember, og den var forøvrig helt grei. Jeg fikk komme til den legen som var den første til å fortelle meg litt om behandlingen jeg hadde foran meg, høsten for godt over fem år siden. Det er uvirkelig å tenke tilbake på ordene hans fra dengang; "vi skal kaste deg utfor en høy klippe, og håpe at du lander på beina".

Om jeg ikke står like støtt som før, landa jeg ihvertfall på beina :)

Jeg har vanskelig for å forstå at det faktisk har vært meg som har slitt med kreft i så mange år. Det er akkurat som om jeg har lest en grusom, tung og trist bok, og at jeg endelig er i ferd med å bli ferdig med den. De siste sidene er preget av et virrvarr av følelser. Både savn, lettelse, sorg, skuffelse, sjokk, og en glede som er både god og vond på en gang.
Så venter en ny bok, med blanke sider, men det er skremmende å skulle åpne den. En bok om livet som frisk, med fortiden i egen skygge.

Det som var, er alltid med videre.

Gråværsdager

Jeg skjønner at det ligger et visst ansvar i å skrive en såkalt "kreftblogg". Det er ikke av den typen blogg en bare kan slutte å skrive på, sånn helt uten videre. Beklager lite oppdatering, men jeg har basert denna bloggen på sykdommen min, og jeg har sverget til meg selv at jeg skal spare dere for bilder av "dagens outfit" og hva jeg spiste til lunsj, så..

Altså.. Det er jo et godt tegn? Jeg skriver mindre, så det er helt klart en hverdag med lite sykdomsfokus her for tiden.

Hodet er lysere nå. Sist jeg skrev noen ord her var det svart og deprimerende, nå er det mer..grått. Og grått er fint, jeg kan faktisk ha det sånn litt, kjenne på begge verdenene. Syk, frisk. Frisk, syk.
Neida, nå er det jo ikke sånn at jeg er syk, faktisk ikke i det hele tatt, men det er sykdommen jeg tar med meg som er den mørkere delen nå. Det er den som har gjort at mye er som det er, og det er den som skaper fargenyanser i tankene mine. Noen er mørkere enn andre, men som sagt; nå er tilstanden ganske grå. Kanskje til og med litt lysegrå..

..og det er greit å ha det sånn en stund. Tid til å sørge over det som har vært, og det som er tapt. Tid til å bearbeide alle de, både vonde og gode, følelsene jeg tillater meg å ha. Og tid til å lære å forstå at livet går videre.

Jeg har time til kontroll på riksen snart, så da kommer jeg heller tilbake med en liten oppdatering etter at den er unnagjort.
Tusen takk for at det er så mange av dere som fortsatt følger meg, det er veldig, veldig hyggelig, og det varmer langt inn i hjerterota :)

..eller skal jeg si "langt inni beinmargen"? (Høhø..)

Ok. Det var et dårlig forsøk.. ;)

Ensom i en ukjent verden

Det er vel på tide å prøve å skyve vekk tanken om "nei-jeg-veit-ikke-hvordan-jeg-skal-formulere-meg-uansett", og dermed unngå å skrive noe her på bloggen.
Akkurat nå synes jeg livet er innmari vanskelig og tungt. Det er som om livsgnisten ble sugd ut av meg sammen med kreften, og det er med stor skam og forferdelig dårlig samvittighet, at jeg har slike følelser.

Jeg kan lett forstå om noen synes jeg er utakknemlig, at jeg bare må skjerpe meg, og tro meg; jeg prøver!

Jeg er glad og takknemlig for at jeg har kommet meg helskinnet igjennom det her, det kan jeg virkelig love. På en annen side har det blitt vanskelig å tilpasse seg "en ny hverdag som frisk". Jeg føler jeg svever utenfor alt normalt liv, og jeg sliter med å finne "min plass" blant venner, familie og samfunnet generelt. Det er ikke detta jeg skulle bli frisk til!

Da jeg var dødssyk var det lett å drømme seg til livet mitt "hvordan det burde være". Det var sol hver dag, jeg hadde mye energi og var glad hele tiden. I en salig blanding av venner, familie, hund og hyggelige aktiviteter fløt vi alle rundt på bløte, snille skyer. Alt var så lett, det var ikke slitsomt å verken leke eller løpe. Jeg "romantiserte" den friske verden noe så veldig.

Når jeg nå går denne verdenen jeg skapte i mitt eget hode i møte, så er den ikke-eksisterende. Det er jo ikke sånn for noen, og jeg har jo forsåvidt alltid visst det, men jeg hadde i det minste en ekte forestilling om at det skulle bli enklere. Så mye enklere!

All redselen min, rein skjær dødsangst, som har sitti fast i kropp og sinn de siste årene, har blitt omgjort til bitterhet. Jeg er så forbanna på kroppen min som har gjort det her mot meg. En gang forrådte den meg, og gav meg kreft! Jeg sliter med å skjønne "hvordan i helvete den kunne gjøre noe sånn mot meg?", og hver gang jeg ser meg selv i speilet, så er den der; den som ødela livet mitt!

Så går jeg til psykolog, og hun spør "men er ikke kroppen din en del av deg?"

Og "frk. Fornuftige-Maren-Sofie" tar over (hun ekstisterer nemlig et sted inni her), og jeg forstår at det ikke nytter å "hate kroppen min fordi den gav meg kreft". Jeg, i helhet, var så uheldig å få kreft en gang for lenge siden. Jeg har klart, med hjelp av medisiner og behandling, å bli bra igjen.

Foreløpig er ikke jeg og "frk. Fornuftige-Maren-Sofie" helt enige, og det er imidlertid bitterheten og selvforakten som regjerer.

Tilværelsen nå om dagen er ganske utilfredsstillende. Jeg plages med fatigue, men samtidig går hodet på høygir hele tiden. Jeg har ingen formål, ingen oppgaver som gir mening (i egne kritiske øyne), og siden jeg overhodet ikke er "venn med meg selv" har jeg vanskelig for å forstå at noen andre kan ha interesse av å være det heller. "Hvorfor ikke bare ta tak i deg selv og gå ut, gjør noe!", sier stemmen i hodet. Men depresjonen og skammen holder meg tilbake, og mest av alt; energien kommer aldri med overskudd, på grunn av fatiguen.

Det er barnslig og urealitstisk å skulle ønske verden hadde stått stille de siste fem årene, så jeg bare kunne blandes sammen med menneskene i det livet jeg en gang hadde. Men det hadde vært så mye lettere..

Jeg har ingen jobb å falle tilbake på, ettersom den forsvant mens jeg var syk. Jeg har flytta tre ganger iløpet av sykdomsperioden, mista venner, fått venner, slitt med å holde kontakten på grunn den elendige formen. De som en gang var like gamle som meg har "plutselig" blitt eldre, utdannet seg, fått barn og blitt gift. Livets naturlige gang. De har sin egen plass.
Nå som jeg er i form nok til å forstå alt jeg har gått glipp av, sliter jeg veldig med å finne meningen med MITT liv. Hvor skal jeg begynne? Hvordan skal jeg finne ut hvem jeg er og hva/hvor jeg skal være?

Det er lett å være etterpåklok, si at jeg skulle gjort ditt og datt for da ville alt vært mye lettere nå. Men helt ærlig; når jeg tenker tilbake så er det ikke særlig stort jeg kunne gjort annerledes, jeg var virkelig så kjørt at jeg ikke hadde "klart å ha besøk litt oftere" eller "ringt og slått av en prat med den og den".

Så da sitter jeg igjen her og føler jeg har mista så uendelig mye, uten å engang helt vite hva det er, for jeg kommer alltid til å lure på hvordan livet mitt hadde vært om jeg ikke fikk en så utrolig kronglete vei å gå..

Hei!

Pc'n min har streika, så her er det stille i fjøset. Jeg har derimot ikke streika (selvom det har vært på nære nippet innimellom), kommer plutselig sterkere tilbake med en liten oppdatering.

Ha en fin helg, alle :)