mandag 5. november 2012
tirsdag 28. august 2012
Kontroll, 20.08.2012
Nå i august er det allerede gått to år siden den siste transplantasjonen. Jeg synes tiden har gått både fort og sakte. Det er på én måte godt å få det på avstand, men jeg kjenner også mye på det at jeg "ikke blir ferdig med det", og kan tenke at de rundt meg kanskje synes det er rart og dumt at jeg ikke klarer å gi slipp. Jeg er glad jeg er ferdig med å være syk, men jeg er ikke ferdig med opplevelsen av det, og den kommer jeg antakeligvis til å føle på resten av livet.
Jeg var på kontroll den 20. denne måneden, og jeg kan gledelig informere om at beinmargen min ser veldig fin ut (i følge legene, de synes visst sånne ting er "fine"). Oversikt over akkurat hva den inneholdt har jeg også mottatt, men jeg skjønte ikke bæret selv, så da dropper jeg videre beskrivelse av det her. Hehe.. (Konklusjonen endte med ordet "remisjon", det holdt for meg).
Ellers er det noe som ikke helt stemmer med leveren min, og det er usikkert hva det kan være. De virker nesten litt i tvil når det kommer til årsaken også, men altså.. Hallooo! Jeg kan forklare det for dem jeg; med ondt skal ondt fordrives; den fæle, fæle gifta, og den fæle, fæle kortisonen! (Punktum! Finale!)
Neida, spøk til side, det er noe rart med leveren, men det er ikke noe jeg går rundt og er bekymra for til daglig. I første omgang skal jeg bli ferdig med blodtappingene jeg stadig må inn på sykehuset for. Først når jernlagrene har gått ned til ønsket nivå, kan vi begynne å se nøyere på leverprøvene. I perioder kan jeg også kjenne litt ubehag fra leveren, men det antas å være fra leverkanten, der jeg hadde et subkapsluært hematon etter biopsering (hæ! Detta språket de bruker, altså! Kort fortalt; størkna blod inni leveren etter at de stakk hull på den for å ta en prøve for noen år siden og hullet ikke tetta seg ordentlig så jeg fikk en blødning og det størkna blodet ligger fortsatt og trøkker på kapselen som leveren ligger inni ettersom blodverdiene mine ikke er på topp og blodcellene ikke jobber så kjapt med å få det vekk. Bare helt kort).
Jess! Nå kan jeg endelig begynne på den bra delen av detta innlegget!
Jeg har hatt det ganske så fin-fint siden sist jeg skrev noe her, altså! Den nye hverdagen er foreløpig god, og det er som det sies; det er hverdager det er flest av, så det er viktig å trives med dem! (Jeg skriver "foreløpig" fordi hverdagen ikke er fylt med så mange normale aktiviteter jeg aller helst ville hatt, men ut i fra hva jeg klarer så er det veldig bra!)
Engelsken jeg begynte med på nyåret ble avsluttet til sommerferien, og jeg fikk en 5'er i standpunkt. Ganske fornøyd, om jeg får skryte litt av meg selv (takk), men (her kommer det mer) en annen ting jeg er rimelig stolt av, og ikke minst overrasket over, er at jeg hadde en NULL ved siden av antall fraværsdager! Jeg er i hvert fall den siste til å tro at dét skulle være mulig. (Ikke at det egentlig betydde så mye i det store og hele, men det var en klar personlig seier!)
Nå har jeg akkurat hatt oppstart av skolen igjen, og dette året skal jeg lære norsk. Inkludert er selvfølgelig sidemål, og jeg håper egentlig jeg kan få bloggen godkjent som det, ettersom jeg veit det er endel breie utstikkere fra fin-bokmål her (samma det vel? Sidemål er sidemål!). Huff. (Gleder meg ikke akkurat til nynorsken, nei).
Livet har blitt ganske normalt igjen. Jeg har mer energi, og dermed mer overskudd til å være sammen med venner, og til å finne på forskjellige ting. I vår/sommer har jeg hatt et par opphold på Montebellosenteret, der jeg har truffet mange fine folk. Bursdagsfeiring i mai, med en "nesten-reunion" av gamle venner (kjempehyggelig!), har det også blitt.
Ellers har sommeren gått med til å ta båtførerkurs, med påfølgende bestått eksamen (på tide!). Jeg har vært på Metallica-konsert (hjertesmilefjes! :p), Bruce Springsteen-konsert x 2, og faktisk en med selveste Odd Børretzen! Allsidig, heh?
En Danmarkstur med en god kompis har jeg også vært på (da en kelner mente at vi virket som et bra kjærestepar var reisefølget mitt rimelig kjapp med å si, høyt og tydelig, så det ikke var noen tvil blant de andre, kvinnelige tilstede; VI ER BARE GODE VENNER! Derfor blir det kompis med feit skrift. Her skal ingen behøve å lure på om du er singel, Fredrik, haha). Det var uansett veldig hyggelig, vi hadde til og med fint vær!
Jeg har fått Springsteen til å svømme for første gang, gått fine turer, bada litt selv, liggi på brygga i sola, spist masse is, jordbær og grillmat, og drukket kald Aass i hagen (værsågo', gratis reklame!). En GOD sommer, med andre ord.
Until next time; jeg ønsker dere alt godt :)
Jeg var på kontroll den 20. denne måneden, og jeg kan gledelig informere om at beinmargen min ser veldig fin ut (i følge legene, de synes visst sånne ting er "fine"). Oversikt over akkurat hva den inneholdt har jeg også mottatt, men jeg skjønte ikke bæret selv, så da dropper jeg videre beskrivelse av det her. Hehe.. (Konklusjonen endte med ordet "remisjon", det holdt for meg).
Ellers er det noe som ikke helt stemmer med leveren min, og det er usikkert hva det kan være. De virker nesten litt i tvil når det kommer til årsaken også, men altså.. Hallooo! Jeg kan forklare det for dem jeg; med ondt skal ondt fordrives; den fæle, fæle gifta, og den fæle, fæle kortisonen! (Punktum! Finale!)
Neida, spøk til side, det er noe rart med leveren, men det er ikke noe jeg går rundt og er bekymra for til daglig. I første omgang skal jeg bli ferdig med blodtappingene jeg stadig må inn på sykehuset for. Først når jernlagrene har gått ned til ønsket nivå, kan vi begynne å se nøyere på leverprøvene. I perioder kan jeg også kjenne litt ubehag fra leveren, men det antas å være fra leverkanten, der jeg hadde et subkapsluært hematon etter biopsering (hæ! Detta språket de bruker, altså! Kort fortalt; størkna blod inni leveren etter at de stakk hull på den for å ta en prøve for noen år siden og hullet ikke tetta seg ordentlig så jeg fikk en blødning og det størkna blodet ligger fortsatt og trøkker på kapselen som leveren ligger inni ettersom blodverdiene mine ikke er på topp og blodcellene ikke jobber så kjapt med å få det vekk. Bare helt kort).
Jess! Nå kan jeg endelig begynne på den bra delen av detta innlegget!
Jeg har hatt det ganske så fin-fint siden sist jeg skrev noe her, altså! Den nye hverdagen er foreløpig god, og det er som det sies; det er hverdager det er flest av, så det er viktig å trives med dem! (Jeg skriver "foreløpig" fordi hverdagen ikke er fylt med så mange normale aktiviteter jeg aller helst ville hatt, men ut i fra hva jeg klarer så er det veldig bra!)
Engelsken jeg begynte med på nyåret ble avsluttet til sommerferien, og jeg fikk en 5'er i standpunkt. Ganske fornøyd, om jeg får skryte litt av meg selv (takk), men (her kommer det mer) en annen ting jeg er rimelig stolt av, og ikke minst overrasket over, er at jeg hadde en NULL ved siden av antall fraværsdager! Jeg er i hvert fall den siste til å tro at dét skulle være mulig. (Ikke at det egentlig betydde så mye i det store og hele, men det var en klar personlig seier!)
Nå har jeg akkurat hatt oppstart av skolen igjen, og dette året skal jeg lære norsk. Inkludert er selvfølgelig sidemål, og jeg håper egentlig jeg kan få bloggen godkjent som det, ettersom jeg veit det er endel breie utstikkere fra fin-bokmål her (samma det vel? Sidemål er sidemål!). Huff. (Gleder meg ikke akkurat til nynorsken, nei).
Livet har blitt ganske normalt igjen. Jeg har mer energi, og dermed mer overskudd til å være sammen med venner, og til å finne på forskjellige ting. I vår/sommer har jeg hatt et par opphold på Montebellosenteret, der jeg har truffet mange fine folk. Bursdagsfeiring i mai, med en "nesten-reunion" av gamle venner (kjempehyggelig!), har det også blitt.
Ellers har sommeren gått med til å ta båtførerkurs, med påfølgende bestått eksamen (på tide!). Jeg har vært på Metallica-konsert (hjertesmilefjes! :p), Bruce Springsteen-konsert x 2, og faktisk en med selveste Odd Børretzen! Allsidig, heh?
En Danmarkstur med en god kompis har jeg også vært på (da en kelner mente at vi virket som et bra kjærestepar var reisefølget mitt rimelig kjapp med å si, høyt og tydelig, så det ikke var noen tvil blant de andre, kvinnelige tilstede; VI ER BARE GODE VENNER! Derfor blir det kompis med feit skrift. Her skal ingen behøve å lure på om du er singel, Fredrik, haha). Det var uansett veldig hyggelig, vi hadde til og med fint vær!
Jeg har fått Springsteen til å svømme for første gang, gått fine turer, bada litt selv, liggi på brygga i sola, spist masse is, jordbær og grillmat, og drukket kald Aass i hagen (værsågo', gratis reklame!). En GOD sommer, med andre ord.
Until next time; jeg ønsker dere alt godt :)
torsdag 1. mars 2012
Takk
Det er ikke meninga at denne bloggen skal fortsette som en "hverdagsblogg", men jeg synes nesten det er litt trist å ikke ha noe mer å skrive om her, da denne bloggen betyr veldig mye for meg. Den har vært en kilde til trøst, mot og styrke, glede og håp. Nå har den, for meg, blitt en uvurderlig dokumentasjon på sterke minner og erfaringer.
Jeg synes det er helt sprøtt å lese tilbake i gamle innlegg. Det er mye jeg har glemt som kommer tilbake til meg igjen når jeg leser, og jeg kan faktisk huske akkurat hvilken følelse jeg hadde når jeg skrev enkelte av de. Noen er helt forferdelige, fordi jeg veit at de ble skrevet med en ikke-eksisterende livslyst, andre er fulle av forhåpninger, påtatt tapperhet og drømmer.
De fleste som har lest i bloggen min har funnet linken på Kreftforeningen sine nettsider. Jeg har hørt av flere at de synes det er fint å kunne få lese de personlige historiene som finnes der, ikke bare fakta fra fagfolk, og det er jeg veldig enig i. Jeg har fulgt flere slike blogger i løpet av sykdomsforløpet mitt, på godt og vondt.
Jeg har ikke noe lyst til å bare sette en sluttstrek for bloggen min, men det er klart at det kommer til å bli (enda) sjeldnere oppdateringer her nå.
Det er fortsatt en god del "småtteri" som skal finnes ut av og undersøkes i løpet av tiden framover. Kontroller og beinmargsprøver blir også en del av livet mitt de neste årene, og jeg vil gjerne skrive noe her i forbindelse med sånne ting. Begrepet "hverdagsblogg", som jeg skrev over her, blir liksom ikke helt "meg". Det er kanskje få av dere som har fulgt meg her, som tror meg når jeg skriver at jeg faktisk ikke er så glad i å "utlevere" meg selv og livet mitt (hehe), men det er altså sånn jeg egentlig er, uten kreften. Nå har jeg ikke den å "gjemme meg bak" lengre, og jeg vil gjerne finne fram til den Maren-Sofie'n jeg er, uten kreften som slør.
Blir jo nesten litt trist av detta, jeg.
Men...jeg vil takke for meg, inntil videre, og jeg vil takke for dere. Jeg er ydmyk, og veldig overrasket, over hvor mange som har fulgt meg på den kronglete veien min. Jeg er enormt takknemlig for hver gode tanke og hvert eneste, styrkende ord.
Jeg har èn livreddende donor, men mange livreddende blogglesere.
Jeg synes det er helt sprøtt å lese tilbake i gamle innlegg. Det er mye jeg har glemt som kommer tilbake til meg igjen når jeg leser, og jeg kan faktisk huske akkurat hvilken følelse jeg hadde når jeg skrev enkelte av de. Noen er helt forferdelige, fordi jeg veit at de ble skrevet med en ikke-eksisterende livslyst, andre er fulle av forhåpninger, påtatt tapperhet og drømmer.
De fleste som har lest i bloggen min har funnet linken på Kreftforeningen sine nettsider. Jeg har hørt av flere at de synes det er fint å kunne få lese de personlige historiene som finnes der, ikke bare fakta fra fagfolk, og det er jeg veldig enig i. Jeg har fulgt flere slike blogger i løpet av sykdomsforløpet mitt, på godt og vondt.
Jeg har ikke noe lyst til å bare sette en sluttstrek for bloggen min, men det er klart at det kommer til å bli (enda) sjeldnere oppdateringer her nå.
Det er fortsatt en god del "småtteri" som skal finnes ut av og undersøkes i løpet av tiden framover. Kontroller og beinmargsprøver blir også en del av livet mitt de neste årene, og jeg vil gjerne skrive noe her i forbindelse med sånne ting. Begrepet "hverdagsblogg", som jeg skrev over her, blir liksom ikke helt "meg". Det er kanskje få av dere som har fulgt meg her, som tror meg når jeg skriver at jeg faktisk ikke er så glad i å "utlevere" meg selv og livet mitt (hehe), men det er altså sånn jeg egentlig er, uten kreften. Nå har jeg ikke den å "gjemme meg bak" lengre, og jeg vil gjerne finne fram til den Maren-Sofie'n jeg er, uten kreften som slør.
Blir jo nesten litt trist av detta, jeg.
Men...jeg vil takke for meg, inntil videre, og jeg vil takke for dere. Jeg er ydmyk, og veldig overrasket, over hvor mange som har fulgt meg på den kronglete veien min. Jeg er enormt takknemlig for hver gode tanke og hvert eneste, styrkende ord.
Jeg har èn livreddende donor, men mange livreddende blogglesere.
lørdag 4. februar 2012
Verdens Kreftdag
I dag går tankene mine til de som er berørt av kreft. Syke, pårørende, helsearbeidere og kreftforskere.
Hverdagshelter.
-
-
Flere og flere får, og overlever kreft
Antallet menn og kvinner som får kreft øker kraftig. Én hovedårsak er at sykdommen rammer hovedsakelig den eldre del av befolkningen. Det gledelige er at antallet som overlever kreft øker og de som ikke helbredes lever lengre og ny behandling gir bedre livskvalitet. Men det er store forskjeller, og noen store suksesser. Dette er status for Norge på Verdens Kreftdag 4.2.2012.
Kilde: Kreftregisteret
Det er en klar sammenheng mellom økt kreftforskning, og at flere overlever sykdommen. Bli med å støtt årets Krafttak mot kreft:
KMK 2012
Blodgivere er livgivere. Det er en god tanke å ville gi blod. Det er nok enda bedre å vite at man gjorde tanken om til handling. Jeg oppfordrer alle til å melde seg som blodgivere:
Meld deg her
Jeg hadde ikke vært her i dag om det ikke hadde vært for min ukjente beinmargsdonor. For flere er det vanskelig å finne en som passer, og det er stadig behov for nye donorer mellom 18 og 40 år.
Benmargsgiverregisteret
Stay strong!
torsdag 2. februar 2012
Homework
Nå skriver jeg egentlig ikke blogginnlegg eller surfer på Facebook. Jeg gjør lekser. Dere ser det? :D
Vi har et "prosjekt" på skolen nå, og det innebærer et fem-minutters lite "foredrag". I mitt tilfelle skal dette handle om Sør-Afrika, og jeg sliter skikkelig med å komme i gang. Fem minutter er egentlig ganske lenge å snakke, synes jeg. Det at jeg ikke kan noe særlig om Sør-Afrika, og at det skal være på engelsk, gjør ikke saken så mye bedre..!
Jeg har nok svevd litt på adrenalinet de siste ukene, med omstillingen av hue; inn i læremodus. Nå har jeg vel igrunn landa igjen, og det slår ut ved at jeg blir klar over fatiguen som lurer under overflaten. Jeg er ganske trøtt og sliten om dagen.
Men (!), det gjør jo ikke så mye, så lenge det bare blir med det! Jeg merker at terskelen for å bli...mja, ikke redd kanskje, men...usikker i forhold til "hva-kan-dette-være-følelsen" er lavere enn før jeg ble syk. Logisk nok. Jeg begynner ganske kjapt å analysere og sammenligne følelsen med noe jeg kjente da jeg virkelig var syk. Jeg er ikke akkurat noen hypokonder, men det er klart jeg har blitt mer oppmerksom på om det er noe som ikke er som det skal.
Det er ikke sånn at det jeg har opplevd blir mindre virkelig ved å "fortrenge" det, ved å gjøre og tenke på andre ting. Det nytter ikke at jeg holder meg i aktivitet hele tida, bare for å unngå perioder der jeg har tid til å tenke. Da blir nedturen bare et større slag i trynet når kroppen ikke orker mer. Jeg trenger hvile, og jeg skal hvile med god samvittighet. (Jeg må skrive det her, for da begynner jeg å tro på det selv).
Jeg har klart å slutte med sovemedisiner i løpet av de siste ukene, og det er godt å være "av". Det er ingen tvil om at de har vært til veldig god hjelp mens jeg har vært deprimert og tidligere i sykdomsperioden, men det var tid for å slutte nå. Jeg droppa noen ganger å være våken, bare fordi jeg kunne sove i steden, når jeg tok medisinene. Hvis kvelden ble for lang og trist, tok jeg heller en pille og sov.
I lengden er jo ikke det noe godt liv, samme hvor behagelig det er å bare sove vekk alle bekymringene.
Det er også noe av grunnen til at jeg er mer sliten nå, enn det jeg var for bare litt siden. Nattesøvnen er ikke like dyp og jeg sover ikke så lenge om gangen, men det har kommet seg betraktelig etter de verste "abstinensene". Nå er jeg heller ikke så redd for å bli liggende der, våken, med et lass av "tenk om-tanker". De tankene er ikke så farlige lenger, og jeg kjenner at fornuften tar overhånd.
Jeg veit ikke helt hva moralen i detta innlegget ble, den var liksom mer klar i det forrige.
Hm. Oh, well.. Jeg er jo trossalt veldig opptatt med leksene nå. Egentlig.
;)
Vi har et "prosjekt" på skolen nå, og det innebærer et fem-minutters lite "foredrag". I mitt tilfelle skal dette handle om Sør-Afrika, og jeg sliter skikkelig med å komme i gang. Fem minutter er egentlig ganske lenge å snakke, synes jeg. Det at jeg ikke kan noe særlig om Sør-Afrika, og at det skal være på engelsk, gjør ikke saken så mye bedre..!
Jeg har nok svevd litt på adrenalinet de siste ukene, med omstillingen av hue; inn i læremodus. Nå har jeg vel igrunn landa igjen, og det slår ut ved at jeg blir klar over fatiguen som lurer under overflaten. Jeg er ganske trøtt og sliten om dagen.
Men (!), det gjør jo ikke så mye, så lenge det bare blir med det! Jeg merker at terskelen for å bli...mja, ikke redd kanskje, men...usikker i forhold til "hva-kan-dette-være-følelsen" er lavere enn før jeg ble syk. Logisk nok. Jeg begynner ganske kjapt å analysere og sammenligne følelsen med noe jeg kjente da jeg virkelig var syk. Jeg er ikke akkurat noen hypokonder, men det er klart jeg har blitt mer oppmerksom på om det er noe som ikke er som det skal.
Det er ikke sånn at det jeg har opplevd blir mindre virkelig ved å "fortrenge" det, ved å gjøre og tenke på andre ting. Det nytter ikke at jeg holder meg i aktivitet hele tida, bare for å unngå perioder der jeg har tid til å tenke. Da blir nedturen bare et større slag i trynet når kroppen ikke orker mer. Jeg trenger hvile, og jeg skal hvile med god samvittighet. (Jeg må skrive det her, for da begynner jeg å tro på det selv).
Jeg har klart å slutte med sovemedisiner i løpet av de siste ukene, og det er godt å være "av". Det er ingen tvil om at de har vært til veldig god hjelp mens jeg har vært deprimert og tidligere i sykdomsperioden, men det var tid for å slutte nå. Jeg droppa noen ganger å være våken, bare fordi jeg kunne sove i steden, når jeg tok medisinene. Hvis kvelden ble for lang og trist, tok jeg heller en pille og sov.
I lengden er jo ikke det noe godt liv, samme hvor behagelig det er å bare sove vekk alle bekymringene.
Det er også noe av grunnen til at jeg er mer sliten nå, enn det jeg var for bare litt siden. Nattesøvnen er ikke like dyp og jeg sover ikke så lenge om gangen, men det har kommet seg betraktelig etter de verste "abstinensene". Nå er jeg heller ikke så redd for å bli liggende der, våken, med et lass av "tenk om-tanker". De tankene er ikke så farlige lenger, og jeg kjenner at fornuften tar overhånd.
Jeg veit ikke helt hva moralen i detta innlegget ble, den var liksom mer klar i det forrige.
Hm. Oh, well.. Jeg er jo trossalt veldig opptatt med leksene nå. Egentlig.
;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)