Å leve VS. å bare være?

Jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive, egentlig. Dagene er tunge, virkelig, virkelig tunge. På en måte har jeg veldig mye jeg vil si og skrive, men jeg klarer ikke å formidle det på en riktig måte nå. Det er veldig vanskelig å beskrive situasjonen min, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg har glidd godt inn i en depresiv tankegang igjen.

Som vanlig får jeg god hjelp av familie og venner, men denne gangen er nok ikke riksen like godt informert om hvor ille jeg faktisk reagerer på kortison-pillene. Jeg skal nok få forklart det på en eller annen måte, jeg må bare finne ut hvordan. Akkurat nå veit jeg knapt opp-ned på meg selv og mine egne tanker, så det får jeg bare gi litt tid. Men jeg skjønner vel at.. Hm, nei, det kan ihvertfall ikke være sånn her. Jeg blir jo faktisk redd for hva jeg kan finne på å gjøre, eller ikke gjøre.

Ellers går oppstarten sin gang. Var inne og fikk intravenøs cellegift i går, det gikk greit nok. Neste mandag håper jeg kanskje å få litt mer svar på beinmargsprøven. Den skal være superfin, det har jeg bestemt!

Får vel kanskje si på slutten her at, JA, ting er ille nå. Psykisk. Men jeg skrev ikke detta innlegget for at noen skulle bekymre seg. Jeg blir tatt vare på.

Sliten i dag

Jeg skal bare skrive en liten, kjapp oppdatering. Er ganske sliten i hodet i dag!

I går var jeg på det første styremøtet i UG, det var veldig spennende, men det skal sies at jeg virkelig forstår hvorfor jeg ikke har noen jobb nå! Jeg er jo virkelig ikke i stand til å konsentrere meg, eller å orke så mye som jeg trodde (og den lista lå ikke akkurat høyt, fra før av). Jeg senker kravene enda litt mer, så får jeg heller "presse" meg litt ekstra de få gangene jeg kjenner det er mulig.

Ellers er det kortisonherjing i denna kroppen, på høyt nivå. Jeg har plager av den nå, og det er ikke noe godt.

Dust

Kjære deg som kjørte sølvgrå stasjonsvogn, forbi Hamborgstrøm i stad. Du la kanskje, nei, la meg rette på det; du la merke til den jenta som gikk på fortauet, og du elsket at det var en kjempevanndam rett ved siden av. Det veit jeg, for jeg hørte du tråkket litt ekstra på gassen idèt du passerte. Takk skal du ha! Jeg håper du fikk max tilfredsstillelse av å sende en tre meter høy fontene med sølevann over meg. Hvis ikke kan det jo ikke ha vært verdt det, mener jeg?

Du blir kanskje meget skuffa nå, men jeg føler jeg må informere deg om det, siden du mest sannsynlig hadde nyti å vite at du voldte mye skade; jeg er allerede dødssjuk jeg, du kan ikke gjøre meg eller livet mitt stort verre ved å sprute meg ned med kaldt vann.

Haha, joke's on you, my friend.

Jeg hater lite, men kortison..

I dag var jeg på riksen igjen (har en følelse av at det er mange innlegg som begynner sånn). Jeg var veldig spent på om det ble oppstart av ny syklus, og det ble det! Med litt blandede følelser. Det positive er jo at det går framover, endelig. Jeg har liksom stått fast en stund, uten at jeg har fulgt regimet ordentlig.

Det negative er jo da bivirkningene. Jeg veit jeg tidligere har nevnt hvordan kortison påvirker meg, og hvor mye jeg så inderlig, inderlig hater de pillene.

Det sitter mye i psyken også, det er det ingen tvil om, for jeg har nå kun tatt èn pille, og jeg "kjenner" det allerede.

Ellers har jeg fått en cellegift intravenøst i dag også, den heter Vinkristin/Oncovin. Ikke noen særlig koselig gift det heller (hvem av de er koselige, egentlig?). Det var den jævelen som forårsaket at jeg måtte lære å gå på nytt, for ganske nøyaktig to år siden. Jeg får ikke så store doser nå da, så jeg skal nok holde meg på beina, men jeg kommer lett ut av balanse og jeg mister litt følelsen i føttene. Det er akkurat som om jeg ikke helt merker når jeg setter ned foten, eller kjenner underlaget ordentlig. Merkelig.

Får også det typiske "cellegifthodet", som jeg tror må oppleves for å forstås. Nok en gang; merkelig.

SNØRRFRUSTRASJON

På tirsdag var det årsmøte i Ungdomsgruppa i kreftforeningen (UG). Jeg har faktisk fått en plass i styret, så det skal bli spennende framover! Da har jeg litt å holde på med også :)

Ellers har det, formmessig, ikke skjedd så mye de siste dagene. Jeg er litt mindre tett i hue etter bihulebetennelsen, og det er ganske så ålreit. "Litt" lei av å føle jeg snakker i blikkboks.

Noe som er plagsomt, som en skulle tro kommer av en forkjølelse, er at jeg konstant snørrer (sånn til, litt vel generøs, informasjon). Det kommer dessverre ikke av noen forkjølelse, for da hadde det jo gjerne gitt seg når den gikk over, men det er cellegifta som gjør det. Det har vært sånn helt siden jeg begynte på vedlikeholdsbehandlinga, men det er i de seineste månedene jeg virkelig har tenkt over det, og begynt å irritere meg. UTROLIG PLAGSOMT! Her snakker vi snyting på høyt nivå! For eksempel ved hver tiende meter jeg går, enten det er ute eller inne. Når jeg spiser må jeg stadig ta "snytepause", og om det i tillegg er sterk mat (les; jeg synes alt er sterkt pga. munnsårheten), eller noe varmt å drikke, er jeg dømt til å måtte sitte med papiret under nesa. Hvor lekkert er ikke det, liksom?

Men.. Ja, det er i det minste èn bivirkning til å leve med. I motsetning til andre ting som stadig "testes" ut.