2018:

Obs:

For en del år siden ble jeg alvorlig syk, og det er det denne bloggen har handlet om - leukemien og meg. Jeg ble friskmeldt i 2015, og på tross av flere senskader som preger meg og livet mitt, har jeg det heldigvis (mest) fint i dag :)

Bloggen min blir liggende her, både for min egen del, og kanskje for din? Er det noe du lurer på, eller bare vil si hei, kontakt meg gjerne på mail:

marensofie86@hotmail.com


fredag 28. mars 2008

Bitter

I går var jeg på riksen og fikk kur intravenøst, det ble en lang dag, men det gikk fint. Nå er formen på vei ned (etter skjema), så de neste dagene/ukene blir litt så som så egentlig.. Endelig har jeg begynt å trappe ned på kortisonen, men med store cellegiftdoser innabords så er det kun en mager trøst..! Jeg får veldig mye vondt i magen, blir trøtt og får en type slapphet som er helt ubeskrivelig. ALT er tiltak, alt er en utfordring.

Og jeg er så ensom.. Inni meg. Pass på meg, noen.

Jeg tenker veldig mye på transplantasjonen og alt som skjer rundt den. Det durer rundt i hodet mitt konstant. Jeg har erklært unntakstilstand, jeg lever i vakuum inntil videre.
Føler meg redd, forvirra og rådvill.. Hva skal jeg gjøre med dagene mine? Hva skal jeg gjøre med timene? Burde jeg ha dårlig samvittighet for å ikke orke ditt og datt? Burde jeg ihvertfall ha gjort DET?

Jeg føler tiden renner ut, og jeg aner ikke hvordan jeg skal bruke den fornuftig.

Også - livet er så forbanna urettferdig.

8 kommentarer:

  1. Hei Vennen :)

    Ser du ikke har det så bra.
    Du må vite at du kan komme til meg, klage så mye du vil, sutre og grine. Hva som helst.

    Du har all rett til å være redd, ingen som kan si noe på det. Det er ingen, ikke deg selv en gang som faktisk vet hva du må igjennom fremover. Så selv om jeg vet du er dritt lei av at folk sier Du må tenke positivt, så er det viktig. At du går inn i denne kampen med et håp ihvertfall :)
    For Jeg trenger deg Maren Sofie, uansett hvor egoistisk det høres ut.
    Jeg Trenger DEG :D

    SvarSlett
  2. Kjære jenta mi
    Husk at vi er mange, mange som tenker på deg, og så inderlig ønsker at du ikke skal ha vondt - verken fysisk eller med tunge, vanskelige tanker.

    Kjenn etter så merker du at vi holder godt og trygt rundt deg, og hvisker inn i øret ditt - noen ganger i det venstre og noen ganger i det høyre - at vi elsker deg og skal hjelpe deg gjennom det som kommer. Vi passer på deg hele tiden!

    Dårlig samvittighet for alt du ikke orker skaper bare vondt for deg selv - ingen andre har godt av det heller - så pakk vekk den dårlige samvittigheten og hør stemmen min som forteller deg om alt du skal være stolt over av stort og smått! Du er en herlig person med en nydelig personlighet - jeg beundrer deg, og vet at du har det motet som skal til for å komme videre!

    Er det noen andre der ute som kan komme til unnsetning med noen solskinnshistorier??

    Kjempemange godklemmer fra mamma

    SvarSlett
  3. Kjære Maren-Sofie.

    Jeg har fulgt bloggen din en stund nå, og jeg må innrømme at det har vært sterk lesning. Samtidig synes jeg du er tøff som vil dele tanker og opplevelser praktisk talt med alle! Det står respekt av sånt, og vi har alle noe å lære av deg.

    Når det gjelder ensomheten, vakumet, den dårlige samvittigheten og alle tankene, så er det sånt som må komme.. Bær over med det - hold ut, så er jeg sikker på at du fort finner tilbake til håpet og kampgløden igjen!!

    Jeg ønsker virkelig alt godt for deg i framtida. Jeg krysser fingre og ber om at dette skal gå bra!!!

    Mange klemmer fra meg - en ukjent, men som likevel følger spent med! Du er ei sterk jente!

    - Isabel (18)

    SvarSlett
  4. Hold ut, hold ut!!! Vet du har det forferdelig vanskelig nå, men det er verdt slitet etter at du blir frisk!! Kjenner godt til den vakuum følelsen, har vært i den selv i et år. Er på vei ut nå, og det er en rar men god følelse! Stå på, ønsker deg alt godt:)

    SvarSlett
  5. Det hjelper ikke skiten å si at vi tenker på deg. Men vi tenker på deg!

    Hva får en som er alvorlig syk til å trekke på smilebåndene?

    Jeg prøver meg på en historie fra virkeligheten siden jeg ikke er noe stor komiker:

    Min sønn på 4 hadde julekalender i år for første gang. Den typen hvor vi kjøper en liten ting og pakker inn hver dag. I kalenderluke nr 2 hadde vi gitt et såpestykke som var formet som en figur.

    Den samme dagen når jeg leverer han i barnehagen roper han stolt med smil om munnen til de andre barna (og barnehage-tantene):


    Joho!!! I dag har jeg fått såpe i TOERN!!!

    SvarSlett
  6. Vennskap
    kjenner ingen grenser
    selv om avstanden er stor.
    For gode venner har minner
    som sammen i hjerte bor.
    Og hvert eneste kjære minne
    de øker i verdi,
    for venner som holder kontakten
    gir livet et innhold
    med mening i..

    SvarSlett
  7. <3

    Takk - tusen takk, alle sammen!

    SvarSlett
  8. Maren er tøff! Du sitter å holder maska, mens jeg sipper over kjærlighetssorg! Det er faen meg godt gjort. Min situasjon kan ikke sammenlignes med din i realiteten. Men begge deler gjør vondt på hver sin måte. Og du aner ikke Maren hvor gode dine oppløftende ord om at ting ordner seg er! Det går rett inn:)

    En hverdag uten deg kan jeg ikke forestille meg, så derfor tenker jeg heller på de tingene vi kan gjøre når du er frisk! Du har lovet meg seiltur og det skal det bli! Du er kaptein og jeg er hjelper:P En jævla bra kaptein, som støtter og gir gode ord til alle rundt seg!

    Og ikke minst beholder smilet sitt og humrer litt istedet for å gråte og skrike ut, FAEN!

    Beundrer deg så mye at jeg ikke har ord nesten. Verden trenger deg! Jeg trenger deg! Du er min bestevenn og det skal du være til vi er gamle og grå med hver vår godstol på et gamlehjem!

    Du skal få muligheten til å si: Jeg har hatt kreft og har overlevd! For du fortjener så hardt å få leve videre:)

    LOOVE U MY GIRL! Always!
    Stor bamseklem fra meg!:D

    SvarSlett