Home, sweet home

Jeg ble skrevet ut fra riksen i går. Godt å komme hjem til egen seng, og godt å dusje av seg sykehuslukta.

Er veldig lei av all stikkinga når jeg er innlagt nå, det er så vondt og omtrent umulig å få til. Årene mine er blitt skikkelig tynne! Før så gikk det som en "fryd" å stikke meg, årene var feite og fine (haha), men nå er de omtrent ikke-eksisterende. Da hjelper det at det kommer noen fra anestesien som er skikkelig drevne på å stikke, og det hjelper også at det som regel er ganske snasne mannfolk. Hihi.

I går, før jeg dro, fikk jeg en blodoverføring. Det er jo blitt en vanesak, men jeg klarer ikke slutte å lure på hvilken person jeg får blodet mitt fra. Sist så var det visst Bjørn Dæhlie, ihvertfall ifølge sykepleieren. Denne gangen var det ingen som sa noe, så jeg tenkte litt for meg selv. Det var absolutt en snill person, mener jeg. Kanskje en person som tenker mye over hva andre føler, hvordan de føler seg og hvorfor de føler som de gjør. En person som er oppmerksom på andre, en som gir tid og rom til de rundt seg. Det trodde jeg da, for jeg ble varm inni meg når jeg fikk det (hehe, ikke uvanlig det). Kanskje en travel familiefar, kanskje ei singel partyjente?

Uansett; en god person, fordi den har tatt seg tid til å gjøre en liten ting i hverdagen, som betyr så uendelig mye for noen andre. Blodgivere er livgivere.

Apropos blod. Blodverdiene mine stikker jo av som katter som skal bades. Plutselig var jeg "lav" i alt; "immunforsvar", blodplater, blodprosent, kalium. You name it. Det er litt frustrerende, for jeg venter så innmari på at ting skal bli "normalt". At jeg skal kunne forutse formen litt mer, sånn jeg kunne helt i starten av vedlikeholdsbehandlingen. Nå er alt bare kluss, den ene bivirkningen etter den andre kommer, og det på helt ulogiske tider. Jeg kan ikke lenger bruke skjemaet mitt (oversikt over når jeg skal ha hvilke kurer og piller) som en slags kalender, så jeg veit når jeg ligger og når jeg er oppegående. Jeg kan ikke planlegge noe, og det er vanskelig å si ja til å bli med på ting i nærmeste framtid, for jeg aner virkelig ikke om jeg er i stand til det. De fleste er jo klar over situasjonen min, og sier det er greit om jeg avlyser i siste sekund, men det blir uansett "et skritt tilbake" for meg. Frustrerende er det rette ordet, ja.

Nå er jeg ihvertfall hjemme igjen da, det er jo ett skritt i den retningen jeg vil. På torsdag skal jeg innover på riksen igjen, da skal vi se om jeg ikke kan få begynt på syklus nummer åtte. Beinmargsprøven jeg snakka om her for litt siden, er forresten enda ikke tatt. Regner med å ta den på torsdag, så får vi se da.. Tenk om jeg hadde vært helt kreftfri? Fine, fine tanken :)