lørdag 10. januar 2009

Unnskyld, jeg har kreft

Det hender stadig jeg kommer i prat med nye mennesker, enten det er helsepersonell eller andre, som stiller meg spørsmål om hva jeg gjør til vanlig.
Det er jo absolutt ikke noe galt i å spørre meg om det, enten de er klar over at jeg er syk, eller ikke. Tvert i mot, det er hyggelig at de er interesserte nok til å ville vite mer om meg.
Men det som skjer, og som jeg virkelig undrer meg over, er at jeg nesten føler meg skyldig? "Nei, det har seg dessverre sånn at jeg er alvorlig syk. Jeg har ikke muligheten til å verken jobbe, eller gå på skole."
Jeg blir helt varm, rødmer, og føler jeg på en måte må unnskylde at jeg har kreft? Akkurat som om jeg kan noe for det..!

Veit ikke helt hvorfor jeg skriver det her, for jeg har egentlig ikke noe poeng. Jeg bare lufter litt tanker.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Tror vi som har kreft( eller syke over lang tid) er ekstra sårbare der på det punktet. Jeg har også fått 1000000 spm om hva jeg driver med, og jeg opplevde det som et nederlag, fordi livet mitt skulle jo egentlig ikke være sånn, om du skjønner. Jeg ville jo jobbe etc, ville være som alle andre, og når de da spurte så følte jeg meg ubrukelig. Men hallo i luka, vi er da ikke ubrukelige. Du har kreft, du er syk, og har all rett til å "ta livet med ro", uten å skulle prestere på skole etc. Tror mange spør bare for å være hyggelige, eller kun for å ha noe å spørre om rett og slett! dessuten tror jeg at en av grunnene til at du/jeg/vi føler også "skyldige" er fordi vi ser friske ut! Ingen kan jo se alt som skjer følelsesmessig og inni kroppen vår om du forstår. Gry

Camilla R sa...

Hei Maren,

haaper du blir bedre snart! Ville tipse deg om en amerikansk blog med en jente med CML som tar opp mange sporsmaal som ligner dette.. Hun skriver med god humor, noen ganger om kreft, andre ganger ikke. Kanskje noe for deg? Gaa til www.glamour.com - bloggen hennes heter "Life with Cancer".

Camilla R

Maren-Sofie sa...

Gry: Ja, jeg forstår. Takk for at du satt litt bedre ord på det :) Tror jeg skal prøve å jobbe litt med meg selv på det området, for det er jo virkelig ikke noe jeg skal skamme meg over. Jeg skal jo heller være stolt over alt jeg FÅR TIL! :)

Camilla: Takk, den skal jeg sjekke ut! :)

Super-Ted sa...

Noen ganger er det jo veldig vanskelig å vite hva man skal snakke om. Kanskje tør man ikke helt å spørre for mye om sykdommen fordi man er tror at vedkommende er lei av å prate sykdom. Jeg tar det jo hvertfall litt for gitt at det blir mange spørsmål rundt det, og da er det vel noen som prøver å snakke om noe annet i steden? Og når man kanskje ikke kjenner vedkommende så veldig godt - så er det vel lett å spørre om hva vedkommende gjør til daglig...

Okei, du har kanskje gått glipp av noen skoleår - men samtidig har du fått en voldsom livsinnsikt/erfaring som de fleste ikke har. Selv om du nok selvfølgelig skulle vært den livsinnsikten forruten.. Det kan likevel være nyttig i sammenhenger senere i livet også når det gjelder studier/jobb.

Ha en fin dag!

Anonym sa...

Hei,

Jeg vet ikke om du leser her fremdeles, men jeg kom over bloggen din i forbindelse med en artikkel jeg jobber med, for bladet MAG.

Jeg synes du har en sterk og rørende historie, og kunne tenke meg å snakke med deg om dine erfaringer.

Ta gjerne kontakt på mail: katrine@feature.no eller telefon: 93 03 95 95 for nærmere informasjon og/eller spørsmål.

Mvh.,
Katrine Hofseth