2018:

Obs:

For en del år siden ble jeg alvorlig syk, og det er det denne bloggen har handlet om - leukemien og meg. Jeg ble friskmeldt i 2015, og på tross av flere senskader som preger meg og livet mitt, har jeg det heldigvis (mest) fint i dag :)

Bloggen min blir liggende her, både for min egen del, og kanskje for din? Er det noe du lurer på, eller bare vil si hei, kontakt meg gjerne på mail:

marensofie86@hotmail.com


onsdag 11. februar 2009

Kortisondepresjon

Ja, da skal jeg prøve å lire av meg noen vettuge ord. Ingen garantier for det, men jeg gjør et forsøk :)

Ved hver oppstart av ny syklus, så er det tre uker med kortison. Tre uker, som de siste gangene bare har blitt verre og verre. Fysisk så er formen egentlig overraskende bra denne perioden, det jeg sliter med er psyken. Jeg blir jo gæærn!

Jeg klarer ikke å forholde meg til de fleste. Telefonen blir et hat-objekt uten like, og jeg freser om jeg ser at jeg har fått en melding eller et ubesvart anrop. "Hvordan VÅGER noen å kontakte meg?!" (Det var ikke et hint om at jeg ikke vil motta noe på telefonen, for alle sms'er jeg har fått har bare vært gode, støttende og betyr utrolig mye for meg! Jeg bare evner ikke å se det der og da).

Kortisonen gjør meg også, mer eller mindre, søvnløs. Når jeg lukker øynene er jeg plutselig bitteliten, eller kjempestor, eller langt unna alt. Hjernen går på høygir, plutselig er armen min så stor at den ikke får plass i senga, ting (?) svever i enorm hastighet forbi øynene mine. Alt er hektisk, kaos. Så begynner jeg å tenke; hva skjer om jeg bare lar hjernen holde på sånn, ender det med noe fælt? Smeller det på noen måte? Sprenger hodet mitt?

Jeg har vel som regel sovna, til slutt.

Noen ganger, så orker jeg ikke alt kaoset bak øyelokka. Jeg blir liggende lys våken, tolker Metallicatekster, hører etter lyder, lurer plutselig på om det er vondt å dø. Mange tanker. Tenker at om jeg dør den natten, så veit jeg ikke det selv, egentlig? Da er det jo på en måte greit. Jeg rettferdiggjør det å dø, så ung. Tenker at det ikke gjør noe, tenker at det er greit å slippe unna alt. Også gråter jeg masse.

Dagene går i små panikkanfall. Jeg kan plutselig ikke komme meg ut av leiligheten fort nok, redd for å være alene med tankene mine. Mamma har vært en reddende engel på det området, kasta seg i bilen og distrahert meg i mange timer. Vi går på kino, kjører, glaner på folk (som jeg forøvrig bare begynner å hate, fordi de er friske), prater og ikke prater. Jeg er vanskelig å forholde seg til, humøret skifter på få minutter. Gråter, ler. Sint og bitter.

Alt detta på grunn av noen milligram med piller som jeg putter i meg, hver dag i tre uker (og nå har jeg ikke nevnt noen av de mer "vanlige" bivirkningene av kortison, det er mange av dem også..). Dette er vondt. Det er virkelig en fæl, fæl periode.

Men (!), nå er jeg ferdig med marerittpillene, for denne gang. Det henger igjen noen dager, men snart skal alle rester av galskapen være ute av denna stakkars kroppen. Formen, fysisk, er kanskje litt på tur ned nå. Har fått mye cellegift i denne perioden også, så det er jo bare logisk, men kjipt. Håper den holder seg litt da, jeg går for det :)

Beinmargsprøven var forresten lik som sist. Verken bedre eller dårligere. Det er vel egentlig "greit", så lenge det ikke rører på seg. Hehe, greit liksom. Ja, jo..

5 kommentarer:

  1. Huff, kortison er jeg jammen glad ikke jeg har trengt mye av!! Det høres ut som et sant mareritt. Dumt at du skal ha det sånn... Du må da bli utrolig sliten. Cellegiften er jo så slitsom og...
    Godt det går framover igjen nå. Håper du får ha det bra en stund :)
    Kjempe bra beinmargsprøven er ok!!!! ::))

    Vi har litt forskjellig musikk smak ser jeg. Du liker Metallica og jeg digger Garth Brooks ;) Hehe. Musikk er godt å ha. Både i gode og i tunge stunder!
    Heldig du som har en så god mamma :) Det er gull verdt.

    Håper du sover litt bedre nå, og ønsker deg ei fin vinternatt! Her jeg bor er det super kaldt, 23 minus grader nå. Brrrr. Godt med fyr i peisen da! Natta.

    Klemmer fra Jona

    SvarSlett
  2. Hei vennen.

    Uff, synd at kortisonen gjør deg sånn som du beskriver her, det er urettferdig.
    Er innom titt og ofte for å sjekke hvordan det er med deg ut i fra hva du skriver her på bloggen din. Vet at du har masse støtte fra alle rundt deg spesiellt mamma grete. Har fått høre fra pålitelig hold at hun er enestående ;)
    Stå på og ikke gi opp.

    Mange klemmer fra Cathrine
    Ungene hilser masse de også

    SvarSlett
  3. Uff, jeg syns virkelig du ikke fortjener alt dette.. (selv om jeg ikke kjenner deg)ingen gjør det.

    SvarSlett
  4. Jeg synes det er så modig at du erkjenner de følelsene og tankene som river i kroppen når det er som mørkest. Ennå mer beundringsverdig er at du er åpen om dem til andre. Jeg tror det er gull verdt for deg selv på lang sikt. Hadde du latet som de ikke var der, kunne de satt seg fast inne i deg et sted og kunnet herje med deg senere uten at du hadde styring på dem. Det må også være godt for andre i din situasjon å se at dette er vanlige følelser og tanker å ha i en slik situasjon. Jeg er helt overbevist om at din åpenhet bidrar til å minske skammen over egne reaksjoner hos andre.

    Go'søstra mi - du er/blir ikke gæern, ei heller sprenger hodet ditt. Jeg opplever deg som forferdelig modig, tøff, ærlig og kjempende, og samtidig sårbar og vaklende. En merkelig blanding som helt klart trollbinder dine lesere av denne bloggen. Du er en enormt flott person, og jeg håper de på et eller annet vis kan gjøre noen justeringer på riksen slik at du ikke opplever et slikt mørke flere ganger.

    Gla'i deg. Søs.

    SvarSlett
  5. Følte for å legge igjen noen ord til deg her - du skriver fantastisk bra, og byr på mye av deg selv og dine tanker og følelser. Det er modig gjort!

    Krysser alt jeg har for at ting skal gå bra for deg, og sender deg mange gode varme bli-frisk-tanker!

    Hilsen Therese

    SvarSlett