2018:

Obs:

For en del år siden ble jeg alvorlig syk, og det er det denne bloggen har handlet om - leukemien og meg. Jeg ble friskmeldt i 2015, og på tross av flere senskader som preger meg og livet mitt, har jeg det heldigvis (mest) fint i dag :)

Bloggen min blir liggende her, både for min egen del, og kanskje for din? Er det noe du lurer på, eller bare vil si hei, kontakt meg gjerne på mail:

marensofie86@hotmail.com


mandag 9. mars 2009

Har jeg levd før?

På riksen i dag var det ikke mye nytt. Jeg gadd ikke vente på svaret på blodprøvene mine, men har ikke hørt noe på telefonen, så da er det nok i orden.

Av en eller annen grunn, så begynte vi å snakke om hvordan det vil være å bli ferdig med behandlingen. Det er jo så lenge til, for meg blir det litt uvirkelig å tenke på. Nesten som "mitt mulige neste liv", eller noe sånt. Legen legger vekt på at de ikke kan garantere meg noe, men der igjen; ingen har jo garanti for livet sitt. Det er klart at tråden livet henger i, antakelig er en god del mer tynnslitt her i gården, enn hos de fleste andre. Men ingen av oss kan vite hva som venter, og godt er jo egentlig det.

Det er med blanda følelser jeg prøver å forestille meg den dagen, den aller siste dagen jeg skal ta en cellegiftpille. Pillene er jo tryggheten min. Jeg føler, på det stadiet jeg er nå, at det er de som er grunnen til at jeg kan være ganske trygg på at jeg våkner i morgen, at jeg kan legge en avtale til neste uke, feire 23 års-dagen min i mai, og kanskje tørre å glede meg til sommeren. Kan jeg være trygg på det, uten medisinene? Det hadde jeg ihvertfall ikke vært, om jeg skulle slutta akkurat nå. Håper jeg har en annen innstilling når den dagen kommer. Det er fortsatt lenge til, og foreløpig er det egentlig "bra", synes jeg.

I helga var jeg på reunion med jentene jeg spilte håndball med i flere år. Det var veldig koselig. En ting som slo meg, mens vi mimra, var hvor utrolig mye mer de husker fra den tida, enn det jeg gjør! Det er så utrolig mye jeg har glemt, og når jeg tenker meg om, så gjelder det faktisk veldig mye av livet ellers også, før jeg ble syk. Det er rart, men den jenta med det lange håret som bodde i Sandvika, som tok det for gitt at hun klarte å stå opp, spise, trene og være sammen med vennene sine, det kjennes ikke ut som det har vært meg. Det er noen "andre", for jèg er den jeg er. Jeg husker ikke noen annen virkelighet, jeg husker faktisk ikke følelsen av å være frisk.

Siden denne syklusen har gått så bra til nå, tok vi sjansen på å trøkke ekstra hardt på med gifta denne uka. De gule, ekle pillene skal tas i litt større dose enn sist. Kjør hardt, kjør stil! (Ja, så får vi bare satse på at jeg beholder "stilen") ;)

3 kommentarer:

  1. Hei Maren! Ikke bry deg om hva legene ikke kan garantere. Det sier de alltid til alle, fordi de ikke tør annet. Selvfølgelig skal du bli frisk! Ingen kunne garantere meg at jeg kom meg gjennom transplantasjonen heller, men det gjorde jeg!
    Du beskriver ting akkurat slik jeg føler det. Det er så merkelig. Jeg har så mange ganger tenk slike tanker, om at det er en helt anna person, den personen jeg var før. Når jeg ser på bilder tenker jeg bare "så fint hår hun hadde" osv. Omtaler meg selv som en annen person.
    Når er det du er ferdig med behandlingen forresten? Tia går fort husk:)

    Angrer forresten på at jeg ikke snakka med deg mens jeg var på riksen, jeg er litt sjenert skjønner du:p Og når jeg måtte bruke munnbind, ble det jo heller ikke så enkelt. Menmen, jeg håper vi snakkes en dag:)

    SvarSlett
  2. wow. Fy søren, dette var sykt (no offense, hehe)! Jeg satt nettopp og skrev så godt som akkurat det samme i boka mi... Vi har vår egen tidsregning vi, vet du. F.Kr. (Før Kreften) og E.Kr. (Etter Kreften). he he;-) Ingenting er som litt god, gammeldags krefthumor!

    SvarSlett
  3. Hei du!
    Nei, ingen kan vite hva som skjer i framtiden, men jeg er ganske sikker på at du skal klare å fighte og stå like sterkt også etter at du har sluttet med pillene.
    Og når du har blitt frisk kan du igjen la håret gro ut, og begynne å trene igjen.

    Stå på, jente! : D

    SvarSlett