fredag 2. april 2010

"...så vokser motet med nødvendigheten."

Uka har gått så fort. Dagene har forsvunnet som små, desperate glimt av hvordan livet mitt burde være.
Jeg har svevd på en sky av adrenalin om dagen, sovet tungt om nettene.

Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke "hva om dette er siste gang jeg gjør/ser/føler..", også må jeg stoppe opp litt, kjenne etter at jeg faktisk er tilstede i meg selv og "lagre" øyeblikket. Livet er så mange fine øyeblikk.

Jeg tar svake doser med cellegift nå, tror ikke de påvirker formen så veldig. For å være helt ærlig, så veit jeg ikke. Jeg husker egentlig ikke hvordan det er å være upåvirka av cellegift.
Det er også en liten "for-forbehandling" på gang, med antibiotika. Med den innabords er sjansen for at jeg "smitter meg selv" mindre. Jeg har ingen fysiske smerter nå, merker bare at jeg er endel trøtt og sliten.

Forrige fredag skulle jeg legge inn et nytt CVK (sentralt venekateter). Jeg møtte opp på riksen klokka halv åtte om morgenen, fastende og klar for operasjon. Som alltid er hodet stilt inn på "sykehusmodus", og jeg regna med at det ble litt venting. Klokka tre satt jeg fortsatt i senga, sulten og tørst, tålmodig, men lei. Rett etterpå ble jeg sendt hjem.
Det hadde kommet inn mye ø-hjelp, blant annet en nyretransplantasjon, så det er jo veldig forståelig at jeg ble nedprioritert da. På lørdag var jeg tilbake, og innleggelsen av CVK'et gikk helt fint. Det var mer ubehagelig enn jeg huska (sist var jeg så lammet av sjokk, tror jeg), var stiv som en stokk og "passe dopa" på smertestillende det første døgnet. Nå går det fint, jeg beveger hodet bra, og sårene ser fine og rolige ut. Hater forresten å rense de, for jeg synes det er skikkelig kvalmt å ha en ledning stikkende ut av brystet. Det ser..unaturlig ut. Æsj.

Ellers.. Hva har jeg egentlig gjort? Nå må jeg faktisk tenke ordentlig. Hurra for dårlig hukommelse!
Hege og jeg vant i brettspill, vi var på lag, hun var helt rå (og, herregud, jeg husker jo ikke hva spillet heter engang..huuukoooommeeelseeeen)! Jeg har spist påskegodt, sett på filmer, vært på biltur, spist frokost på Hard Rock Cafè, lekt med tantebarn, vært på Svinesund (!), gått tur med Springsteen, klappa Signora på skroget og drømt om sommer, bakt muffins, spist muffins, og fått noen få minutter med sol på nesa.

Det er ikke sånn at jeg går og tror det verste hele tiden, men jeg må få la meg selv være "innom" de tankene også. Nå prøver jeg å forberede meg så godt jeg kan, tenker over hva jeg skal ha med på riksen, og hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste ukene. Det er med blandede følelser at jeg går inn der på mandag; jeg vil så gjerne komme gående ut også.

16 kommentarer:

Katrine sa...

Jeg skal komme gående ut sammen med deg <3

Anonym sa...

Du skal nok klare å komme hoppende ut derfra!
Skal sende seg masse varme tanker =)

E sa...

Hei Maren-Sofie!
Jeg har fulgt bloggen din en stund, men ikke kommentert før nå. Jeg vil bare ønske deg lykke til i tiden fremover. Håper den blir så rolig og smertefri som mulig.
"Kick-den kreften-some-ass"!! Jeg føler meg veldig sikker på at du kommer hoppende ut derfra.

Varme tanker sendes til deg! :-)

Anonym sa...

Klart du engster deg, du er jo et oppegående menneske. Hvordan det går vet vi først nåer du er ferdig, ikke bruk tid på å beskymre deg unødig. Hvis det hjalp hadde det vært en helt annen sak;). Dette kommer til å gå bra- for det må det bare. Jeg tenker masse på deg, ditt mot og din evne til å se realitetene i øynene, samtidig med en idrettsmanns/kvinnes vinnermentalitet. Du vinner, det tør jeg satse penger på. Jeg skal rope i glede den dagen du går ut av Rikshospitalet, selv om jeg ikke kjenner deg:D Lykke til tapre jente!

Anonym sa...

hei igjen mååå bare innom deg og se hvordan du har det...som de andre sier skal være så glad når du komme gående /hoppende ut og roper JIPPI..Ønske det forsatt god påske men mest av alt lykke til med det du har i vente. Lykke til feil ord men har dessverre ikke et passende ord.klem fra ukjent dame w

Synve sa...

Sender deg mine aller beste ønsker, Maren-Sofie. Er veldig sterkt å lese om den ekstreme spenninga i kropp og sinn som du lever med. Men kanskje fordi du hele tiden har vært så bestemt på at du til sist skal bli frisk kan jeg ikke helt forestille meg at det ikke skulle gå bra med deg (selv om jeg vet at behandlinga og ettervirkningene i seg selv er knalltøffe). Mvh. en fast bloggleser.

Anonym sa...

Kjære Maren-Sofie! Selv om vi ikke kjenner deg, krysser vi fingre og tær for deg. Dette SKAL gå bra. Lykke til!

Anonym sa...

Heier på deg søta! Du skal komme gående ut igjen, og jeg skal krysse fingrene for deg underveis. Lykke til!! :-)) Gry

Camilla sa...

Lykke lykke til!

Juveke sa...

Masse masse lykke til Maren-Sofie :)Håper alt går mye bedre enn hva du forestiller deg på forhånd.

Britt sa...

Kjære Maren-Sofie!
Jeg ønsker deg og familien alt godt, og lykke til med behandlingen!
Varme hilsner fra Britt

Lene sa...

Jeg heier på deg!
Klarer ikke helt å sette meg inn i hvordan det er å ha cvk selv. Men syns den er veldig "skummel" på lillegutten her. Også ser det jo alt bortsett fra naturlig ut ja.
Lykke til!

Hege sa...

Da er -8 dagen kommet og du er igang. Det er rart hvordan ting som man gruer for, prøver å forberede, ser frem til, later som ikke finnes, venter på; alt på en gang; hvordan slike ting bare starter helt av seg selv, og så er man bare med. Fordi man må. Fordi det skal skje. Uansett. Det kjennes for meg som å være med i en strøm som fører meg fremover. Enten jeg vil eller ikke. Utenfra, før strømmen starter, ser det så vanskelig ut, helt uutholdelig. Men når jeg nå først er i strømmen, så går det likevel. På et vis. "....så vokser motet med nødvendigheten."

Siden 19. oktober 2006 har det vært flere slike strømmer, men av ulik styrke. Noen ganger har jeg (vi?) vært innom stille vann, så plutselig utfor et fossefall, eller som nå: midt i en elv som flommer om våren og som jeg har skimtet der fremme en stund, forsøkt å forberede meg på. Redningsvest.

Vet du hva som venter i enden av elven, lillesøs? Havet. Havet en stille sommerdag. Lukten av sjø, tang, blåskjell og Signora. Jeg håper jeg får være med på tur. Etter at du har gått, hoppet, fløyet, sunget, ledd deg ut av Riksen.

Gla' i deg!!
Storesøs

ole jonny sa...

I dag er det mandag.. minus 8 var det visst.

Lykke til Maren-Sofie

Stor klem

ole jonny

milly sa...

MAsse - masse lykke til :-)

Anonym sa...

Lykke til Maren-Sofie!
Jeg tenker på deg og krysser fingrene for deg :-)
Klem fra Mirjam