Noen tanker

Jeg tror aldri jeg har vært den som har ropt høyest, vært mest frampå eller den som "tar mest plass" blant folk. Kanskje, derimot, den litt stille og rolige, som lett kunne bli litt "usynlig".

Etter at jeg ble syk, har jeg lest mange bøker og personlige historier om kreft. Noe det stadig blir skrevet om, er dette med tid, og bruken av den. Viktigheten av å begynne å tenke på hvem man vil omgås og dele tiden sin med, når det ikke er så sikkert at din egen tid er så god og lang som den burde være. Nå er det på tide å tenke på hvordan en vil ha det, hva en vil gjøre og hvem man vil gjøre det med. Hvilke mennesker liker jeg å være sammen med? Hvem gir meg glede og energi?

Jeg har lest om flere som føler at når de nå er i en situasjon, hvor de er alvorlig syke, så er det på tide å kunne "kreve" litt. Si rett ut hvordan de vil ha det, og hva de har lyst til. Dette er jeg forsåvidt enig i, og jeg skulle, ved mange anledninger, ønske at jeg hadde guts nok til å si fra mer. Istedet har jeg blitt enda mer "pinglete" enn jeg var før. Jeg finner meg i det meste fra mange, sier ikke i fra om hvordan JEG trenger å ha det (fordi JEG er REDD for at jeg ikke får leve så mye lenger!). Jeg skygger bare enda mer unna nå, og det bare fordi jeg ikke vil ha "dårlig stemning". Jeg vil ikke ha noen "gnisninger" med noen i denne tida, som for meg er kanskje den siste jeg har, og jeg veit ikke helt om det er for min egen skyld, eller for de andres? Noen ganger har jeg så lyst til å hyle ut, kreve min plass og si; HALLO, JEG ER DØDSSYK, NÅ TRENGER JEG DIN HJELP, SÅ FÅ UT FINGER'N!

Dette er bare noen tanker jeg kaster ut.. Mulig mange synes dette er egoistisk og fælt, men det foregår mye i topplokket om dagen.

Mallorca med UG i 2007

Øverst er hele gjengen samlet :D

Under er det middag sammen med "Maggie" og Katrine <3

Heia Margen

En god venn av meg fra barne- og ungdomsskolen, pleide å kalle meg "Margen".. Kom plutselig til å tenke på det, og synes det var litt gøy. Det kan jo ikke være annet enn et godt tegn!

Heia Margen, med den nye (bein)margen :D

Jeg er lettere plaga med soleksem om dagen, men ellers ganske smilende. Var på riksen i dag, ingenting nytt. Har fått tilbud fra verdensbestesykepleier om å kunne ringe å spørre etter henne, samme hva det er, om jeg vil. Det er godt å vite, takk for det!

Jeg kjenner at foreløpig så går det greit, men jeg tror kroppen og underbevisstheten skjønner at "noe er i gjære". Har endel vondt i kjevemusklene om morgenen, så det er tydelig at det er noe som ikke slapper helt av om natta.

Ellers føler jeg kanskje at ting begynner å dra seg til nå, og at det bare er et tidsspørsmål før jeg får litt panikkangst..

Riksen, kjøttboller og ØL

Siste nytt fra Rikshospitalet; transplantasjon er antatt å skje i siste halvdel av mai. Donoren er en så bra match som det kan få blitt, uten at det er innen familie. Dette er gode nyheter. Tror jeg da.

Akkurat det sa jeg også til legen min, at jeg tror det er gode nyheter. Han virka egentlig litt "letta" over at jeg sa det slik. De vil nok ikke at jeg skal ta det som en selvfølge at dette kommer til å gå bra, og det gjør jeg altså ikke. Kanskje jeg egentlig heller litt den andre veien.

At jeg fikk litt "mer tid" på meg, vil også si at jeg rekker å fylle 22 år før jeg skal legges inn igjen. Den 14. mai har jeg bursdag, og jeg har noen tanker om hva jeg vil med den dagen i år.. Jeg ser for meg at jeg gjerne vil gjøre litt ut av feiringen, en siste samling av familie og gode venner før kampen settes i gang, kanskje? Mulig jeg trenger litt hjelp og ideer angående detta (mamma, Hege; vi må snakkes).

:)

Når jeg var på riksen på torsdag, var jeg ikke helt i form. Måtte faktisk ringe mamma på morgenen, så jeg fikk henne til å kjøre meg.

Har egentlig ikke vært helt i form siden, men har da fått gjort litt av hvert i helga for det!

På fredag var jeg sammen med pappa i båten, eller egentlig ikke i, men ved siden av. Vi grilla pølser i sola og rusla på brygga (endelig vårvær!).

På kvelden var jeg sammen med Stine hos mamman hennes, vi sang Singstar og tulla fælt (må nevnes at jeg var litt dreven på Singstar, eller hva, Stine? Hihi..).

Lørdag var dagen jeg endelig skulle smake de berømte kjøttbollene som Stine lager. Nå har hun snakka om og skryti så fælt av de, lenge, så da ble jeg bedt på middag! Du har all grunn til å skryte av de, Stine, de var GODE!

Seinere på kvelden havna vi på "byen" (i Sandvika), sammen med Christian og mange andre gode mennesker. Jeg fikk i meg en, eller kanskje noen fler, etterlengta halvlitere, og vi koste oss hele gjengen, tror jeg? Veldig ålreit å kunne orke litt sånt nå, føle at jeg er litt "med" :)

Musikk

Akkurat nå..

Metallica - Nothing Else Matters

Metallica - Turn the Page

Metallica - The Unforgiven

Foo Fighters - Learn to Fly

Bruce Springsteen - Streets of Philadelphia

Bruce Springsteen - Human Touch

"Repeat all"

Fin kveld altså :)

Grrrr

Ååh, jeg sliter sånn med å få ordentlig avsnitt og mellomrom at jeg blir helt gaaal! Skriver det inn sånn det skal være, men når jeg publiserer det ser det helt annerledes ut! (!"#¤%&/&%¤)

Det er vår og jeg har'ke hår

Jeg har hatt noen gode dager i det siste. Christian har hatt fri (lastebilen har vært til reperasjon), så vi har fått vært litt sammen, det er godt. Har også fått gjort litt mer i leiligheten, kjøpt noen skap vi mangla og til og med hengt opp noen få bilder. Det er ikke verst til å være oss, altså..! Lenge leve latskapen! (Neida, det skal sies at Christian jobber veldig hardt og mye, og jeg kan jo ikke akkurat skryte av å være den friskeste i gata om dagen).

Jeg har vært litt hos Stine, vi er drevne på skravlinga, og vi har også hatt endel besøk her hjemme med spill og prat, sånne ting er så koselig :)

Det er en kjempeutfordring å skulle være par i en sånn situasjon. Dette er jo noe helt nytt for oss begge, og vi har aldri forestilt oss å komme i en sånn situasjon før, for det er sånt som "ikke skjer oss". Men så er det da en gang sånn, at vi er midt oppi en slags livskrise. Ingen av oss aner hvordan dette egentlig skal takles, for det finnes ingen fasit. Det kan være veldig vanskelig. Vi er slitne, både fysisk og psykisk, og da kan det være lett å misforstå hverandre eller ikke se hverandres behov. Vi lærer hele tida, og nå synes jeg vi takler det godt, på vår egen måte, både sammen og hver for oss.

Noen ganger kan jeg tenke at jeg er "glad" det er jeg som er den syke. Jeg kjenner det på kroppen, og jeg veit (som oftest) hva som må gjøres for at det skal bli bedre. Det har ihvertfall vært sånn, for det meste, men i det siste har jeg følt at jeg står og "stamper" litt i det samme hele tida når det gjelder den psykiske delen. Jeg tenker da hvor tøft det må være å skulle stå "på utsiden", være kjæreste og samboer med en som er dødssyk, hvor hjelpesløs Christian må føle seg til tider.

Åh, så mye tanker, men det er godt å kunne skrive de ned..

..og Christian? Gla' i deg ;)

Ellers er formen ganske ok om dagen, er litt sår i munnen av noen piller, men mye mindre enn vanlig egentlig. Har akkurat bytta piller nå, så er over på de "snille" cellegiftpillene, og det er ganske ålreit! Eneste som er litt kjedelig med de, er at jeg kan bli veldig trøtt og sovner lett (ikke minst; gjesper fælt, ofte.. Men dere er ikke kjedelige av den grunn!)

I går var jeg på riksen igjen, fjerna stingene etter den lille "tannoperasjonen", og jeg må nesten innrømme at det faktisk var verre å fjerne de, enn å trekke tenna..! Nå er det greit da, ble mye bedre etter at stingene var borte, for jeg tror de har irritert litt. Kanskje hevelsen går litt ned også, føler meg fortsatt litt skjeiv i fjeset :D

I dag startet jeg dagen med å barbere hodet (haha, nok en normal dag liksom :p), håret hadde begynt å løsne veldig, så isteden for å finne hårdotter overalt tar jeg like godt alt vekk. Dette er femte eller sjette gangen jeg mister håret, så det er jo egentlig ikke noe nytt, men det ble en ganske rar følelse i dag. Etter en transplantasjon er det ingen garantier for at man noen gang får tilbake håret (sjeldne tilfeller), og jeg tenkte at dette kanskje er siste gang jeg noensinne har hår? Uææh, merkelig. Men der igjen; det er en av de mindre prisene å betale, for å beholde livet.

Gode tanker

Tårene renner, men jeg føler jeg virkelig får styrke av å lese alle de fine kommentarene jeg får. Jeg klarer ikke å sette ord på hvor mye de betyr for meg, det er så veldig, veldig mye!

Visdomstennene (det klarte seg med to) er nå ute, og det gikk veldig bra. Selve "operasjonen" var mer eller mindre smertefri. Hadde ganske vondt når bedøvelsen gikk ut, men med en del smertestillende innabords, går det ganske så bra nå! :)

Ellers er det ikke så mye nytt, skal inn på riksen igjen i morgen og bytte litt piller. Nå er det tid for de pillene som gir sår i munnen igjen, litt spent på hvordan det blir sammen med "kraterne" etter tennene.. Satser på at det ordner seg.

Håper på litt gode dager framover, selvom jeg ifølge skjemaet ikke skal være helt i form, så føler jeg meg faktisk ikke så ille om dagen. Kanskje jeg kan finne på noe gøy :)