Bedre dag

I stad var jeg en tur på riksen igjen. Trodde kanskje jeg skulle begynne med ny syklus, men det ble ikke noe av. I starten av hver syklus går jeg på en god del kortison, og det er visst ingen god kombinasjon med at jeg ikke er i form fra før av. Vi får se på mandag, kanskje jeg får begynne da. Det ble heller ikke tatt noen beinmargsprøve på grunn av formen min, for da kunne det visst vise seg noen umodne celler i beinmargen som kan "se ut som" kreft, vil jo ikke bli lurt heller! Får eventuelt ta den også på mandag.

Ellers er formen litt bedre. Tett, men bedre. Legen min sa forresten at bihulebetennelsen jeg hadde/har (?) var stygg, hva nå enn det vil si. Det er ihvertfall ikke noe jeg er interessert i å ha, uansett om den er stygg eller ikke ;)

Nå sitter jeg og gransker beina mine, tror jeg samler på vann. De kjennes litt tunge og hovne ut. Jeg får stå litt på henda, eller kanskje ikke..

Home, sweet home

Jeg ble skrevet ut fra riksen i går. Godt å komme hjem til egen seng, og godt å dusje av seg sykehuslukta.

Er veldig lei av all stikkinga når jeg er innlagt nå, det er så vondt og omtrent umulig å få til. Årene mine er blitt skikkelig tynne! Før så gikk det som en "fryd" å stikke meg, årene var feite og fine (haha), men nå er de omtrent ikke-eksisterende. Da hjelper det at det kommer noen fra anestesien som er skikkelig drevne på å stikke, og det hjelper også at det som regel er ganske snasne mannfolk. Hihi.

I går, før jeg dro, fikk jeg en blodoverføring. Det er jo blitt en vanesak, men jeg klarer ikke slutte å lure på hvilken person jeg får blodet mitt fra. Sist så var det visst Bjørn Dæhlie, ihvertfall ifølge sykepleieren. Denne gangen var det ingen som sa noe, så jeg tenkte litt for meg selv. Det var absolutt en snill person, mener jeg. Kanskje en person som tenker mye over hva andre føler, hvordan de føler seg og hvorfor de føler som de gjør. En person som er oppmerksom på andre, en som gir tid og rom til de rundt seg. Det trodde jeg da, for jeg ble varm inni meg når jeg fikk det (hehe, ikke uvanlig det). Kanskje en travel familiefar, kanskje ei singel partyjente?

Uansett; en god person, fordi den har tatt seg tid til å gjøre en liten ting i hverdagen, som betyr så uendelig mye for noen andre. Blodgivere er livgivere.

Apropos blod. Blodverdiene mine stikker jo av som katter som skal bades. Plutselig var jeg "lav" i alt; "immunforsvar", blodplater, blodprosent, kalium. You name it. Det er litt frustrerende, for jeg venter så innmari på at ting skal bli "normalt". At jeg skal kunne forutse formen litt mer, sånn jeg kunne helt i starten av vedlikeholdsbehandlingen. Nå er alt bare kluss, den ene bivirkningen etter den andre kommer, og det på helt ulogiske tider. Jeg kan ikke lenger bruke skjemaet mitt (oversikt over når jeg skal ha hvilke kurer og piller) som en slags kalender, så jeg veit når jeg ligger og når jeg er oppegående. Jeg kan ikke planlegge noe, og det er vanskelig å si ja til å bli med på ting i nærmeste framtid, for jeg aner virkelig ikke om jeg er i stand til det. De fleste er jo klar over situasjonen min, og sier det er greit om jeg avlyser i siste sekund, men det blir uansett "et skritt tilbake" for meg. Frustrerende er det rette ordet, ja.

Nå er jeg ihvertfall hjemme igjen da, det er jo ett skritt i den retningen jeg vil. På torsdag skal jeg innover på riksen igjen, da skal vi se om jeg ikke kan få begynt på syklus nummer åtte. Beinmargsprøven jeg snakka om her for litt siden, er forresten enda ikke tatt. Regner med å ta den på torsdag, så får vi se da.. Tenk om jeg hadde vært helt kreftfri? Fine, fine tanken :)

Om å være dønn ærlig

Mange ganger, særlig om kvelden, så tenker jeg mye på ting jeg gjerne vil skrive i bloggen. Der og da så virker det som en god idè. Jeg føler det kan være enkelte ting som virkelig er verdt å dele med dere som leser her, da kanskje særlig med de som er i lignende situasjoner selv. De som lurer på om "ditt og datt" skjer med andre som er syke, ikke bare en selv. "Er det jeg som er rar? Er dette normalt? Kan jeg virkelig få vondt der av cellegift?"

Så kommer neste dag, og jeg skjønner ikke engang at jeg har turt å vurdere det, for det blir altfor privat, altfor beskrivende. Selv om jeg virkelig skulle ønske noen hadde skrevet noe helt dønn ærlig om kreft/bivirkninger/følelsene sine, når jeg var på mitt verste. Beklager at jeg ikke er tøffere enn som så, men kanskje en dag.. :)

Her kommer uansett en link til noen tekster jeg har skrevet i mørke stunder, det er jo et skritt på veien.

http://www.dikt.no/index.php?page=vis_tekster&BrukerID=37084

Riksnytt

Skriver bare en kjapp oppdatering her nå, riksen har nemlig bare trådløst nettverk på ett sted. Der er det kaldt og vonde stoler. (Om noen som er litt "oppe i systemet" tilfeldigvis leser her; ja, dette var et vennlig hint fra meg) :)

Jeg er altså på riksen. Ble lagt inn i går med diverse ting som ingen helt veit hva er, som vanlig. Blodverdiene mine stikker av, nærmer seg null, så jeg er slapp og småsvimmel. Ellers går det greit, veit ikke hvor lenge jeg må være her, men ihvertfall til i morgen. Dette ble kort, men det er som sagt ikke så ålreit å sitte akkurat her.

Take care :)

Feber and shit

Det var absolutt ikke denne standaren jeg hadde tenkt å sette for det nye året. Måtte inn på riksen igjen i går, viser seg at jeg har en heftig bihulebetennelse, og antakelig en liten lungebetennelse. I kveld er jeg forøvrig overbevist angående den lungebetennelsen, de fleste symptomene er der, og allmenntilstanden er absolutt ikke god. Jeg er, for å være ærlig, litt redd for lungebetennelsen.. Eller, redd.. Usikker, på en måte. Det er en tilstand jeg ikke burde ha. Virkelig ikke.

Det som skjer nå, er at vi (team Svelvik) har ringt riksen. Nå venter vi på at vakthavende lege skal ringe opp igjen. Jeg er litt spent på hva hun kommer til å si. Veit ikke helt om jeg tør å bli her i natt..

Update: Jeg blir hjemme i natt, det er på en måte greit.