Sånn går no' dagan

Dette bildet beskriver egentlig følelsene ganske godt om dagen. Jeg er tankefull. Det er på både godt og vondt, men jeg føler at jeg takler den "bobla" jeg befinner meg i, for nå.

Det gikk bra på riksen på mandag, angrer vel kanskje litt på at jeg sa jeg skulle dra alene, for det ble mye venting. Endevendte VG og Dagbladet endel ganger, for å si det sånn. Etterhvert ble gifta ferdig blandet, og etter litt bomstikking med venflonen, så var det bare å la det strøyme på. Formen på ettermiddagen var som forventa; sliten og trøtt. Jeg sov skikkelig godt natt til tirsdag, det er så deilig å få en god natts søvn! Det er ofte langt mellom de, så jeg veit å sette pris på dem :)

Annenhver torsdag pleier jeg å dra på kafè sammen med andre kreftpasienter og pårørende, i regi av Kreftforeningen. Det hender det er litt dårlig oppmøte, så jeg vil gjerne benytte sjansen til å reklamere litt for oss her. Vi skal møtes i morgen på konditoriet på Krokstad-senteret i Nedre Eiker (for de lokalkjente, hehe). Det er klokka 12, hyggelige mennesker og veldig god kaffe. Sees vi? :)

Etter jeg har vært der tror jeg jammen jeg skal dra å se etter en fin bruktsykkel.. Ja, det vil jeg det!

God morgen sola, riksen og noen edle dråper

Nå har jeg vært våken siden halv 4 i morges, eller i natt, velg selv :)

Kortisonen herjer i kroppen, og jeg klarer bare å ligge å vente på at det blir dagen. Tankene flyr mot lys og mørke. Dessverre regjerer mørket. "Maren-Sofie, det er pillene som gjør det, dette er ikke deg. Vit og husk det."

Nå har dagen kommet. Jeg skal straks reise innover på riksen, for en dobbel dose med gift. Tror ikke jeg skal bli så veldig dårlig av dissa dosene, men får litt "cellegifthue", som jeg pleier.
Etterpå er det hjem, og håpe at dagen bare skal gå mot natt igjen. Andre vil ha flere timer i døgnet, jeg synes det er litt mange akkurat nå. Det er rare dager. Rar tidsregning.

Beinmargsprøven jeg tok i forrige uke er forresten fin på overflaten, sånn som den har vært hele tiden. Nå gjenstår det bare å vente på dissa super-hyper-nøye-svarene (!) jeg får om et par uker. Kreftfri hundeeier på 23 års-dagen, den 14. mai? Fy flate, jeg tør ikke tenke på det en gang. Det hadde jo vært, mildt sagt, genialt.

En kveldstur på riksen

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en tur på riksen. Jeg klarer jo aldri holde meg helt unna! Uansett, sånn er "stå'a" nå; jeg har ikke fått svar på beinmargsprøven fra i går, dette på grunn av litt misforståelser på riksen. Får nok svar i morgen. Grunnen til at jeg måtte innover en tur i kveld, var at jeg pluselig kom på at jeg reiser bort i morgen (kommer tilbake til det), og blodplatene mine var veldig lave i går, så jeg ville bare få tatt en blodprøve for å få sjekka. De hadde steget, og jeg slipper påfyll. No worries :)

I morgen reiser mamma og jeg til Trondheim! Oppdretteren til hundevofsen "min" holder til der, og nå skal vi oppover for å hilse på henne og valpene for første gang. Jeg gleder meg som en liten unge! Det blir veldig spennende, og jeg har egentlig ikke ord for hvor mye detta betyr for meg. Tenk det, om cirka en måneds tid har jeg, mest sannsynlig, en valp i hus!

Nå har jeg begynt på kortison, foreløpig går det greit. Jeg har jo litt planer for dagene framover, det hjelper å vite det, for da får jeg ikke tid til å tenke på så mye annet. Kjenner de godt allerede da, det skal sies. Om det er psykisk eller om pillene virkelig har kicka inn, veit jeg ikke. Kortison (i dette tilfellet noen piller som heter Dexamethason), er max-verste-piller-noensinne (for meg ihvertfall, alle kan så klart reagere forskjellig).

Føler forresten at jeg bør skrive at kortison er bra for veldig mye, og finnes i mange former. Om noen av dere eventuelt skal begynne på det for ett eller annet, en gang; frykt ikke, det er nok ikke sånne jævler, ta pillene/bruk kremen og bli bra :)

Hei, jeg er Kreftsyk

I 2006 fikk jeg et nytt navn. Jeg fortsatte å være Maren-Sofie, men i tillegg fikk jeg navnet "Kreftsyk". For mange, inkludert meg, er det vanskelig å se forbi eller gjennom det nye navnet. "Kreftsyk" tar mye plass. Noen ganger tror jeg Maren-Sofie er helt borte, hun er jo der, men "Kreftsyk" lager store, dekkende skygger. Jeg savner å være bare Maren-Sofie.

Vondt i magen

I morgen skal jeg ha oppstart av ny syklus, og jeg gruer meg skikkelig til prøveresultatene. Før var det gjerne smerten ved beinmargsprøven jeg grua meg til, men etterhvert har det gått over til å bli resultatene. Smerten er der bare en liten stund, resultatene påvirker livet mitt.

Denne syklusen har jeg faktisk ikke vært innlagt, og formen har vært sånn passe grei. Det er helt merkelig å oppleve egentlig, jeg har jo hatt ganske lik dosering av cellegift som før. Hva har skjedd inni kroppen min, som gjør at det har gått så fint denna gangen? Hva foregår som jeg ikke har kontroll på nå? Hvorfor klarer jeg ikke å roe meg ned og bare nyte at nå er det faktisk min tur, min tur til å få seile i medvind?

Det er akkurat som om kroppen og underbevisstheten bestandig er "på vakt". Jeg klarer ikke helt å akseptere at det har gått så fint den siste syklusen. Jeg klarer ikke bli kvitt følelsen av at det er for godt til å være sant.