onsdag 28. oktober 2009

Small step for mankind, giant leap for me!

Detta blir altfor kort egentlig, MEN..

For tre år siden mista jeg evnen til å løpe. Hey, jeg mista faktisk evnen til å i det hele tatt kunne .

Jeg lærte meg å gå igjen, men det høyeste tempoet jeg har kommet opp i siden jeg var frisk, er lett jogg.

I dag løp jeg.

Smil :)

Akkurat nå har jeg ikke tid til å skrive mer, vi skal nemlig spise (høhø, føler den setningen er litt oppbrukt, eller?). Dessuten forstyrrer "han ene" på gruppa mi noe voldsomt her, skravler jo høl i hue på en stakkars sjel! (Haha, sorry, Henrik!) >:)

søndag 25. oktober 2009

Kortisonabstinenser

I dag er vel første dagen jeg har sultfølelse etter jeg kom hit. Det av den enkle grunn at jeg droppa frokosten, for å få sove lengre. "Dagens ungdom". Neida, siden jeg ikke møtte til frokost, veit jeg jo egentlig ikke hvor mange som faktisk gjorde det. Det er jo mulig de eldre her liker å sove litt ekstra på sønda'n også.

Det er liksom "lite å gjøre" (nå er det helg da, er mer action til uka), men allikevel så går tida. Måltidene blir på en måte de faste holdepunktene, også gjelder det å fylle tida i mellom de. I går prøvde jeg noe jeg aldri har gjort før; spinning. Peeees. Men jeg klarte det! Holdt ut i 40 minutter, klapp på skulderen :)

På fredag var ernæringsfysiologen her. Det var et helt greit foredrag om mat, matvaner og sånn. Jeg synes det var veldig ålreit egentlig, for det var endel jeg "trodde jeg visste, men ikke visste helt allikevel". Vi skulle også lage litt mat selv, så mamma; jeg har laga blomkålsuppe fra bunnen av! Med litt hjelp, men nå veit jeg hvertfall åssen dèt funker!

Ellers..hm. Jeg må prøve å tenke etter hva jeg egentlig har drivi med.

Jeg har vært på flere (eldre)trimtimer. Hvor mye effekt jeg får av de er litt uvisst, men jeg synes underholdningsverdien er såpass høy at det er veldig lett å henge seg på. Det er forresten mange supre folk her, og det gjelder å holde ørene litt åpne, for det er mange med gode historier på lager!

I morgen har jeg time hos sykepleier klokka 09.00, da blir det blodprøve. Jeg er spent på resultatene nå, siden jeg fikk full dose med sprøyter alle sju dagene i forrige uke. Det er litt mer enn sist.
Akkurat nå har jeg tatt den siste kortisonpilla i denna syklusen, finally! Nedtrappingen har gått greit nok, men i dag har jeg faktisk litt hodepine fordi jeg har tatt mindre doser.

I dag er det ingen planer eller aktiviteter, eller, det var visst mulig å dra på gudstjeneste i stad. Jeg følte heller for å spise sjokolade i senga og se på "Medium" (har med sesong 1 på dvd). Snart er det middag, tidlig middag på søndag, men det er bløtkake til kvelds!

torsdag 22. oktober 2009

Jada, neida - såå..

Det er jo litt vanskelig å "bryte isen". Det blir noen pinlige pauser og blikk i taket, men jeg tror vi kommer til å bli en fin gruppe her oppe. Jeg har verken tenkt eller lov til å si så mye om "oss", men vi er en liten gjeng på fem personer som skal være her sammen i tre uker.

Førsteinntrykket av stedet er igrunn veldig bra. De som jobber her er kjempehyggelige og virker trygge i det de driver med. Sånt betyr mye for meg.

Det er mange eldre her da (oh, yees..). Nå sitter jeg i et hjørne av en av stuene, og jeg får endel blikk fra noen som tydelig lurer på hva jeg har på fanget (altså, pc'n!). Så ja, det er litt sånn..nei, jeg skal ikke si det (eldresenterfølelsenoenganger). Hm?

Ellers spiser vi da. Jeg tror neppe jeg kommer til å sulte her oppe, for å si det sånn! Det er stadig måltider, og det er ikke akkurat småsnacks de disker opp med her. Det er buffèt til hvert måltid, med pålegg, supper, kjøtt, ost og (herregud) poteter. Hva skjer med poteter og sånne steder? (Hallo, jeg kom i går, og detta skriver jeg allerede!)

Nei, huff. Det virker nesten som jeg klager, men det må jeg få understreke at jeg virkelig ikke gjør. Det er innmari bra her, og jeg ser ordentlig fram til å være her. I dag har jeg hatt samtale med sykepleier, sosionom og fysioterapeut. Jeg merker så godt at de virkelig er ute etter at jeg skal ha det bra, og at de er her for meg.

Vi i gruppa mi, som er de yngste på huset, har fått et eget grupperom. Det er helt nytt og fylt med masse spill, en feit flatskjerm (større enn din, Wroldsen!), Playstation og Nintendo Wii (som jeg aldri har prøvd før, så jeg er veldig klar for det etterpå)..(haha, forøvrig; det imens det bys opp til dans her "i aften". Det kommer et lokalt trekkspill-lag for å spille, nemlig!)

Nååå måtte jeg bare le litt i sofaen.

Jeg var ute og tusla en tur i stad. Det ligger en Joker-butikk borti høgget her, så jeg kjøpte Allers (!), sånn for å ha litt å lese på. De hadde Donald og, men Allers varer lengre ;) I natt fant jeg ut at jeg måtte ha litt sengelektyre, da det var vanskelig å sovne med nye puter, ukjente lyder og mange tanker. Ikke engang sovepilla knakk meg i natt.

I morgen er det et foredrag med ernæringsfysiolog på planen, det er jeg litt spent på. Hun skal visst komme fra Montebello-senteret, og er kjent for å være veldig flink. Utover dagen blir det vel litt "Landaasen-trim", de har veldig ålreite trimrom åssånt her, så jeg ser fram til å lære alle maskingreiene.

Ja, også..haha. Jeg må få le litt mer av (haha) situasjonen da (for den er jo litt småmorsom). I dag, klokka 09.00, var jeg med på "morgentrim". Husker dere trimmen som gikk på NRK for mange år siden, den med musikken? I say no more!

Nå skal vi spise litt, igjen..

tirsdag 20. oktober 2009

Kreften beveger seg

Jeg lider av noe normalt for en gangs skyld (?). Reisefeber!

Nå sover Springsteen litt, så jeg benytter sjansen til å spise frokost/lunsj/middag, eller hva man egentlig kaller det på denna tida. Jeg fikk sove, eller ihvertfall ligge i senga, litt lengre i dag. Hele den siste uka har det jo vært "rise and shine" for å møte opp på riksen.

Grunnen til at jeg har vært der så mye, er noen nye sprøyter som har fått sin plass i behandlingen. De skal settes i magen på omtrent samme tidspunkt hver dag, og siden det er cellegift (og jeg er feig, blabla, åssån), har jeg måttet reise innover for å ta de der, i steden for å eventuelt ta de på meg selv.

Sprøytene var jeg ferdig med på søndag, og i går var det inn igjen for ny "vanlig" kur. Det er den siste intravenøse kuren jeg har i denne syklusen, og den er, som alltid, helt jævli'! I går var altså en "ikke-dag".

Eller, egentlig; i går var jo absolutt en "dag". Det var jo faktisk hele tre år siden jeg fikk vite at jeg var syk. Jeg fikk beskjed om at jeg har kreft.

Det er ganske uvirkelig å tenke på..
Vel, det som kanskje er mer uvirkelig er; jeg sitter her enda, og har fortsatt kreft.

Tja. Det som virkelig kanskje er enda mest uvirkelig (å, hjelpes), det er at jeg faktisk har hatt cellegift (ikke en dag uten!) inni meg, hver bidige dag, siden 19. oktober 2006. And I'm still here!

(Dette er skrivi litt tidligere i dag, men ble avbrutt av ettellerannet, tror jeg).

Nå har jeg pakka bagen(enenene)! Jeg er nesten litt flau over hvor mye jeg har med meg?! Håper jeg kan bære det inn på rommet mitt litt i "skjul", ser jo ut som jeg skal være borte et års tid. Egentlig er det jo ikke så veldig rart da, jeg har tatt med meg alt det varme tøyet jeg kunne oppdrive som er mitt + mamma sitt. Hm, jeg kjente samvittigheten stakk litt der, jeg mener..det blir jo kaldt her også framover nå. Håper mamma har noen varme klær igjen, hvis ikke får jeg sende plagg for plagg hjem i posten.

Men nå, nå må jeg nesten skrive det.

På lørdag tusler jeg inn på Seksjon for Blodsykdommer på riksen. Jeg hadde ingen andre planer enn å ta sprøyta og gå ut igjen, men der møtte jeg legen min på helgevakt. Han er alltid blid og hyggelig, men mente at det var en ekstra fin lørdag å smile på. Joda, jeg kunne godt smile jeg, det var sol og jeg skulle jo ikke være så lenge, så..
Veit dere hva? Kreften min har, etter heidundranes lang tid som stillestående stabeist, begynt å bevege på seg, og det i riktig retning! Beinmargsprøvene de siste årene/månedene har stått dønn "stille", det har liksom alltid vært den derre "æsj, fortsatt litt kreft". Nå er det "fortsatt litt kreft, men mindre enn sist!"

Yippee-kay-yay motherf**ers!

..unnskyld >:)

Legen min mente altså at jeg kunne smile litt ekstra på lørdag, so I did! Jeg drakk da tilogmed vin, for pokker! Tenk om kreften er helt borte når behandlingen min er ferdig? Tenk om!

Neiguri, nå må jeg legge meg. Skal ut og opp i trærne i mårra, jo :)
(Jeg har egentlig ikke snøring på hva jeg begir meg ut på nå, de neste tre ukene..!)

mandag 19. oktober 2009

Venter på en ny, bedre dag

Et lite sukk fra sofaen, jeg er i virkelig dårlig form etter dagens kur, og detta blir litt mer aktivitet enn jeg egentlig klarer akkurat nå. Hehe.

I dag er altså dagen. Tre år har gått. Det er, jeg veit ikke.. Hm. Jeg har egentlig veldig mye å fortelle nå, men ja, formen..!

Håper å skrive litt mer i morgen, hvis ikke så er det vel fare for at det blir en gooood del blogging fra Landaasen. Jeg håper ihvertfall på det, vil gjerne dele opplevelsene mine derfra med dere!

Tusen takk for alle tanker i dag, dere er så go'e!

Forresten; det er flere som spør meg om Regine. Jeg har ikke ord. Det er vondt og urettferdig. Oppfordrer alle til å titte innom bloggen hennes. Hun er, ja..det var de ordene da. Tenker så fælt på deg, Regine.

fredag 16. oktober 2009

Alt som fikser seg, det er fint.

Mobilavhengig.

Nå har jeg fått skaffa meg en ny, makan til effektivitet er jeg sjeldent borti (når det gjelder meg selv, that is).
Merker at mobilen har mye å si i hverdagen. Egentlig har jeg telefonskrekk; jeg hater å snakke i tlf!
Inntil videre er jeg fornøyd bare jeg klarer å sette den på lydløs, blir helt redd av sånne tekniske duppedingser blanda med (u)logiske kortisontvangstanker. Men nå er jeg ihvertfall mulig å nå, eller..for noen.

Denna uka har vært rimelig tøff, altså. Jeg har en skikkelig reminder til meg selv nå, og det er at "sprøyteuka" i neste syklus skal være planfri! Hodet blir fullt av vas bare jeg mister en liten tanke utenfor panserhue (hodet mitt føles som et panser, tror jeg, det er så "sprengt" og oppblåst at det strammer i kinnene).
Jeg har vært på riksen hver dag, og enda skal jeg troppe opp både lørdag og søndag. Ikke noe helgefri her, nei. Blodverdiene mine har liggi altfor høyt i det siste, så vi kjører hardt nå. Fra og med neste uke regner jeg med at formen er på god vei nedover, da følger fysikken i psykens spor fra kortisonen.

Onsdag reiser jeg. Bort. Vekk. Ah.

Morgenfryd på riksen

Mannen som sitter i kassa i kantina på riksen, satt klar med de 16 kronene jeg skulle ha igjen i vekslepenger da jeg betalte maten min i stad. Han visste nemlig fra i går at jeg hadde en 50-lapp i lommeboka. Hm, da har jeg kanskje vært der nok denna uka, eller? Hvordan visste han forresten hva jeg skulle ha..? De hadde jo ikke flere kokosboller i dag!

Noen hadde bytta om på lokkene der det står om eggene som ligger i kjelene er bløt- eller hardkokte også. Jeg følte for å bite meg hardt i leppa, hviske noen små, vakre gloser og begynne å grine idèt egget mitt plasserte seg pent i en dam over Aqua-Lene, på forsiden av VG. Det holdt ikke helt, og det glapp et hardt "nei, for helvete" ut av munnen min. Barnefamilien til venstre for meg ble ikke overbegeistra, men jeg fikk ikke gjort annet enn å sende et litt unnskyldende blikk og gjemme meg bak avisa.

Åh, jeg er så stappa av kortison nå.

Bare sånn for å toppe morgenstemningen på riksen, skulle jeg ringe hjem for å høre hva som sto som neste punkt på "lista" for ting jeg skulle gjennomføre de neste minuttene (jepp, det er nemlig sånn nå, jeg klarer ikke tenke lengre enn..ja, nei. Se der ja! Det stoppa her og).
Uansett, hvor var jeg?

Jøss.

Jo, telefonen min! Plutselig ytrer den en liten, skarp lyd jeg ikke helt ville erkjenne at kom. Jeg nekta egentlig for at jeg hørte den, ikke at det hjalp stort, men jeg måtte prøve. Telefonen min døde i stad.

Æsj.

Nå er dataen tom for strøm og.

mandag 12. oktober 2009

Burde-burde, skal-skal, må-må

Da er kommentarene "up and running" igjen :)

Jeg føler kvaliteten på bloggen daler med formen. Beklager det, men det er litt mye om dagen. Eller, egentlig er det vel ikke så mye; men det som er, er mer en nok! (Det går treigt på endel fronter nå, folkens. Bær over med meg!) Merkelig det der, hvordan en bagatell eller bare et bittelite gjøremål kan blåse seg opp til å bli noe så enormt stort!

I helga var jeg på motivasjonskurs sammen med Ungdomsgruppa i Kreftforeningen. Vi var en liten, men god, gjeng som reiste avgårde inn i skauen ved Gardermoen (haha!). Det ble en vellykka helg, med mye latter og moro. Vi fikk diverse utfordringer vi skulle løse sammen i team, var på kanotur og spiste knallgo' mat. Selvfølgelig fikk vi prata litt "fag" også, og lagt noen nye planer for UG. Det blir spennende, og jeg brenner så innmari for detta!

Denna uka skal jeg på riksen hver dag for sprøyter med cellegift. Det blir slitsomt merker jeg, men jeg får rett og slett ta det som det kommer. Jeg kommer til å være passe egoist de nærmeste dagene (enda mer enn vanlig, hah!), så jeg håper mine nærmeste kan holde ut med meg.
Det er forresten litt synd noen ganger, at ordet "egoist" er så negativt lada. Man får jo på en måte litt dårlig samvittighet av å bruke det om seg selv..eh, ja, nå mista jeg tråden. Ellerno.

Faktisk tror jeg at jeg skal spare dere for mer svada, for jeg merker at det kan komme mye rart ut av fingrene her nå.

Èn ting vil jeg derimot gjerne informere om; jeg har fått plass på rehabiliteringsopphold! Den 21. oktober forlater jeg planeten (yes, det føles litt sånn!) for tre uker fram i tid. Jeg er kjempespent, redd, men også veldig glad og klar. Jeg tror jeg har godt av det!

fredag 9. oktober 2009

Borte bra og nok er nok

I morgen reiser jeg bort en tur, skal på et kurs sammen med Ungdomsgruppa i Kreftforeningen.

Siden jeg ikke har mulighet til å følge med på hva som kommer ut i kommentarfeltet når jeg er borte, vil jeg sette på en "godkjennings-greie", så kommentarene jeg vil publisere blir ikke lagt ut før på søndag kveld.

Detta er litt kjipt, synes jeg, men jeg håper dere forstår hvorfor.

Takk for alle støttende kommentarer, håper dere får en fin helg! :)

tirsdag 6. oktober 2009

Den rosa måneden

Brystkreft har fått sin egen måned; oktober. Dette er en flott måte å gjøre folk oppmerksomme på denne krefttypen. Sjekk ut www.rosasloyfe.no for å lese mer og støtte aksjonen.

I går var en slitsom dag. Det skjedde en god del, men det viktigste var vel cellegifta og beinmargsprøven. Jeg er spent på prøvesvarene, men de kommer som vanlig ikke før om noen uker. Forhåpentligvis er det mulig å tyde det ordentlig denna gangen.
Jeg føler at jeg begynner å få litt "dårlig tid", helst skal jo prøvene være kreftfrie før behandlingen min er ferdig. Er de ikke det, er framtida plutselig enda litt mer usikker. Jeg synes jo igrunn den er usikker og uforutsigbar nok, selv om jeg skulle være kreftfri den dagen jeg er ferdig.
Det blir endel tanker rundt det der, men jeg har bestemt meg for å se an hva prøvene viser nå, før jeg begynner å ville ha svar på hva som faktisk skjer videre hvis jeg ikke blir kvitt driten. Egentlig tror jeg vel det blir litt "vi får ta det som det kommer", og det er forsåvidt greit nok inntil videre, men jeg vil gjerne høre fra legene mine at de også føler det samme.

Nå har jeg begynt på kortison. Velger å ikke si så mye mer om det foreløpig, for det vil garantert bli nok klaging og sinna-innlegg om det iløpet av de neste tre ukene uansett.
Ellers er jeg slapp, trøtt og sliten. Ikke så mye nytt sånn sett, men jeg lurer mer og mer på om jeg har detta fatigue-greiene, altså! Det er jo, dessverre, ganske sannsynlig.
Blodverdiene mine har vært altfor høye i det siste, noe jeg egentlig blir litt irritert for. Det kunne ganske "enkelt" blitt gjort noe med, ved å øke dosene, men det har ikke skjedd. Jeg får følge litt bedre med på verdiene i denna syklusen, tenker jeg. Det gjelder å få akkurat nok, ikke (bokstavelig talt) dødsmye og ikke dødslite.

søndag 4. oktober 2009

Det kommer en dag i morgen

Dette blir bare en bitteliten oppdatering, for jeg..gidder ikke skrive mer akkurat nå. Hehe.

Jeg har hatt en fin helg med hyggelige mennesker. Kost meg masse!

I kveld kjenner jeg det "snurper seg til" litt, gruer meg til i morgen. Det er oppstart av syklus nummer 11 (av 13, det er jo helt vilt!), og jeg skal ha både cellegift intravenøst + at jeg begynner på tre uker med kortison. Jeg trenger vel ikke si så mye om hva jeg tenker om det, egentlig.