Det er ikke akkurat mangel på gode ord om riksen og de jeg kjenner der inne i denna bloggen, men på torsdag ble jeg ganske oppgitt. Her hadde jeg gått i flere dager og vært, rett og slett, litt dårlig fordi jeg grua meg så fælt til halvtårskontrollen. Når jeg tenker mye, stresser meg opp og er redd, da slår det som oftest ut i den fysiske formen også, så dagene før kontrollen var ikke gode.
Snøværet på torsdag gjorde at turen innover var ekstra lang, men jeg hadde vært oppe halve natta for å forberede meg til å måtte være der inne i flere timer, spist en god frokost så jeg skulle "holde en stund", og "lada opp" til alle legetimene jeg skulle ha på diverse avdelinger. Da vi endelig kom fram fikk jeg beskjed om at alle timene mine den dagen var avlyst, og jeg var ikke venta ved noen avdelinger, ikke engang på Blodsykdommer. De ble igrunn litt overraska over at jeg var der, og jeg ble ganske paff. Her hadde jeg gått og vært så spent, spesielt på beinmargsprøveresultatene..
Ingen kunne forklare hva som hadde skjedd, og jeg blir jo ikke sint heller..bare veldig skuffa (hehe). Uansett, jeg er glad for at jeg er såpass godt kjent der inne, så jeg nølte ikke med å "kreve" at noen tok en beinmargsprøve i det minste, så fikk heller de andre prøvene vente.
Det er tre forskjellige svar på beinmargsprøven, alle like nervepirrende og avgjørende for framtida mi; det første "overflatesvaret" som jeg får samme dag, en dypere analyse av margen som tar noen uker å få svar på, og til sist, men kanskje noe av det mest spennende; svaret på om det er den nye margen som regjerer, eller om jeg er i ferd med å gå på samme smell som i sommer.
Etter endt prøve (som forøvrig ble tatt av en lege jeg, i over fire år, enda ikke har klart å slutte å undre meg over hvor..kjekk..hehe, altså, i forhold til at jeg veit hvor "gammel" han..nei, herregud. Jeg kan ikke skrive detta her! Haha, men om noen av sykepleierjentene på Blodsykdommer leser detta; dere veit hva/hvem jeg mener! Han er jo helt ålreit å se på, liksom!)
Nå ramla jeg ut av mine egne tanker.. Hm.
Jo! Etter endt prøve (joda, sånn når jeg først er inne på temaet da, samtlige av legene er jo igrunn både kjekke, barske og tøffe. Jepp!), etter endt prøve ja..da reiste jeg hjem, og på kvelden ringte det en rimelig fornøyd'en fra riksen og sa at det første prøvesvaret var fint. Det ser ut til at jeg holder meg kreftfri!
Venter i spenning på resten av svarene, håper de er like positive :)
Sånn ellers så går no' dagan, på sett og vis. Ingen dag er formmessig lik, noe jeg burde være vant til, men som allikevel er i ferd med å gjøre meg smågal. Jeg trenger følelsen av å kunne regne med å være i form!
Iløpet av måneden skal jeg antakeligvis ha en liten operasjon på Drammen sykehus (ikke riksen! Uvant!), noe som kommer til å sette meg ut av spill en uke eller to, ikke helt godt å si på forhånd med mitt utgangspunkt. Etter at jeg har "kommet meg", har jeg ganske klare planer om å ta noen uker på rehab igjen. Føler at det var veldig vellykka sist gang, så jeg tar mer enn gjerne en ny runde med "eldretrim" og potetmiddager på Landaasen Rehabiliteringssenter. Når jeg kommer hjem er det forhåpentligvis vår i lufta, og det er både Springsteen og jeg veldig klare for! Vi har masse å ta igjen, og litt styrke og balanse i dissa beina, kombinert med asfalt og snøfrie stier..ah, alle hjerter gleder seg!
Til slutt vil jeg sende noen gode takkeklemmer til de beste naboene en kan tenke seg, takk for alt dere har gjort for meg og Lottapusen. Dere er snille, snille mennesker, det har både jeg og Lotta erfart <3 Sov godt, fine Lottapuse-jenta.
tirsdag 11. januar 2011
torsdag 30. desember 2010
Kjøss meg i ræva 2010!
I romjula har formen vært litt hanglende. Jeg har blitt så innmari forkjøla, og er helt potte tett. Det er igrunn helt greit nok, for det er så jævla normalt. Tror ikke jeg "bare" har vært forkjøla på evigheter. Antakeligvis kommer det til å henge i en god stund da (har allerede holdt på i et par-tre uker), det er liksom det kjipe med forkjølelse når kroppen er så svekka fra før. Ellers har jeg også hatt litt plager med magen, men jeg har funnet ut at det er en sånn typisk følge av jula; litt for mye av alt jeg ikke spiser til vanlig.
Uansett, som følge av formen, har jeg tilbrakt endel tid foran TV'n, og her om dagen så jeg et program (tror jaggu det var Oprah) som handlet om avhengighet. Det var snakk om å være avhengig av reseptbelagte smertestillende legemidler, og jeg må si jeg gjorde en litt skremmende "oppdagelse" når det gjelder meg selv.
Da jeg lå inne på riksen, i flere omganger, fikk jeg store doser med morfin via smertepumpe som jeg styrte selv. På slutten av oppholdet var det mye det å "komme av pumpa" som gjorde at det tok så lang tid å få komme hjem, jeg sleit med abstinenser, og det er faktisk ofte mye verre enn selve smerten man får morfinen for i utgangspunktet.
I ukene etter at jeg kom hjem drømte jeg meg tilbake til riksen, for der var pumpa mi. Hjemme var det "bare" morfinpillene, ikke intravenøst. Om natten kunne jeg våkne av at jeg selv snakka om at "pumpa står i mellomgangen" (det var der den ble plassert de første dagene etter at jeg ble koblet av), jeg ville så gjerne bare kunne trykke på knappen som ga meg en liten dose, en liten rus, en liten ferd fra virkeligheten.
Ettersom ukene ble til måneder, klarte jeg også å kutte ut morfinen hjemme. Egentlig gikk det ganske kjapt, for jeg skulle få "trappe ned meg selv" (styre det selv, fordi sist jeg lå inne med morfinpumpe sleit jeg med helt grusomme abstinenser. Det lå friskt i minnet), med mindre og mindre doser. Jeg kutta det litt for raskt, men kom meg "av" rimelig fort.
"Oppdagelsen" jeg gjorde, var at jeg tok meg selv i å kunne lure på om jeg skulle gå å ta meg et par piller, bare for følelsen! Jeg hadde ingen nevneverdige smerter, det ville bare vært for å kunne kjenne litt på virkelighetsflukten og likegyldighetsfølelsen.
Jeg gjorde det selvfølgelig ikke (eller, det er egentlig ingen selvfølge, for det er mange-mange som sliter med avhengighet av reseptbelagte legemidler som følge av sykdom, ulykker o.l.), men det at jeg kan bli så frista av tanken er ganske..ja, skremmende. Det er nå noen måneder siden jeg har vært nødt til å ta morfin mot smertene, så bare det at kroppen reagerer (og det positivt!?) på å høre om det på TV'n så lenge etterpå, det er ganske tankevekkende.
Påfølgende natt våkna jeg av at jeg leita etter "trykkeknappen" jeg hadde på pumpa, bare fordi jeg "måtte ha en støyt". Lettere forvirra forstod jeg at jeg var hjemme i senga mi, smertefri..
..pumpa står heldigvis i mellomgangen på riksen.
Ellers..! Jeg har hatt en koselig julefeiring hos søstern, med tantebarn og hele pakka. Ribbe, medister og søtsaker er fortært, gaver er åpnet og jeg har kost meg stort! Nå lader jeg opp til min halvtårskontroll den 6. januar. Da blir det tatt ny beinmargsprøve, og jeg får vite hvordan den nye margen klarer seg. Det er spennende, og jeg merker at det faktisk preger hue mer enn jeg trodde det skulle.
I morgen er årets siste dag, og måtte det gjerne slettes fra min hukommelse for evig tid! For min del har 2010 oppført seg som et pøbelår uten like, og jeg synes ikke det fortjener å minnes i det hele tatt!
Jeg takker ikke for det gamle (selvom jeg er veldig takknemlig for alt dere har gjort for meg i året som har gått), men ønsker dere alle i steden et fantastisk godt nytt år. Mange ønsker om at hver dag er så god som den kan bli for akkurat deg.
Mamma pleier å si at jeg skal smile til meg selv i speilet, kanskje det er det eneste forsettet vi burde ha for 2011?
Uansett, som følge av formen, har jeg tilbrakt endel tid foran TV'n, og her om dagen så jeg et program (tror jaggu det var Oprah) som handlet om avhengighet. Det var snakk om å være avhengig av reseptbelagte smertestillende legemidler, og jeg må si jeg gjorde en litt skremmende "oppdagelse" når det gjelder meg selv.
Da jeg lå inne på riksen, i flere omganger, fikk jeg store doser med morfin via smertepumpe som jeg styrte selv. På slutten av oppholdet var det mye det å "komme av pumpa" som gjorde at det tok så lang tid å få komme hjem, jeg sleit med abstinenser, og det er faktisk ofte mye verre enn selve smerten man får morfinen for i utgangspunktet.
I ukene etter at jeg kom hjem drømte jeg meg tilbake til riksen, for der var pumpa mi. Hjemme var det "bare" morfinpillene, ikke intravenøst. Om natten kunne jeg våkne av at jeg selv snakka om at "pumpa står i mellomgangen" (det var der den ble plassert de første dagene etter at jeg ble koblet av), jeg ville så gjerne bare kunne trykke på knappen som ga meg en liten dose, en liten rus, en liten ferd fra virkeligheten.
Ettersom ukene ble til måneder, klarte jeg også å kutte ut morfinen hjemme. Egentlig gikk det ganske kjapt, for jeg skulle få "trappe ned meg selv" (styre det selv, fordi sist jeg lå inne med morfinpumpe sleit jeg med helt grusomme abstinenser. Det lå friskt i minnet), med mindre og mindre doser. Jeg kutta det litt for raskt, men kom meg "av" rimelig fort.
"Oppdagelsen" jeg gjorde, var at jeg tok meg selv i å kunne lure på om jeg skulle gå å ta meg et par piller, bare for følelsen! Jeg hadde ingen nevneverdige smerter, det ville bare vært for å kunne kjenne litt på virkelighetsflukten og likegyldighetsfølelsen.
Jeg gjorde det selvfølgelig ikke (eller, det er egentlig ingen selvfølge, for det er mange-mange som sliter med avhengighet av reseptbelagte legemidler som følge av sykdom, ulykker o.l.), men det at jeg kan bli så frista av tanken er ganske..ja, skremmende. Det er nå noen måneder siden jeg har vært nødt til å ta morfin mot smertene, så bare det at kroppen reagerer (og det positivt!?) på å høre om det på TV'n så lenge etterpå, det er ganske tankevekkende.
Påfølgende natt våkna jeg av at jeg leita etter "trykkeknappen" jeg hadde på pumpa, bare fordi jeg "måtte ha en støyt". Lettere forvirra forstod jeg at jeg var hjemme i senga mi, smertefri..
..pumpa står heldigvis i mellomgangen på riksen.
Ellers..! Jeg har hatt en koselig julefeiring hos søstern, med tantebarn og hele pakka. Ribbe, medister og søtsaker er fortært, gaver er åpnet og jeg har kost meg stort! Nå lader jeg opp til min halvtårskontroll den 6. januar. Da blir det tatt ny beinmargsprøve, og jeg får vite hvordan den nye margen klarer seg. Det er spennende, og jeg merker at det faktisk preger hue mer enn jeg trodde det skulle.
I morgen er årets siste dag, og måtte det gjerne slettes fra min hukommelse for evig tid! For min del har 2010 oppført seg som et pøbelår uten like, og jeg synes ikke det fortjener å minnes i det hele tatt!
Jeg takker ikke for det gamle (selvom jeg er veldig takknemlig for alt dere har gjort for meg i året som har gått), men ønsker dere alle i steden et fantastisk godt nytt år. Mange ønsker om at hver dag er så god som den kan bli for akkurat deg.
Mamma pleier å si at jeg skal smile til meg selv i speilet, kanskje det er det eneste forsettet vi burde ha for 2011?
fredag 10. desember 2010
Skikkli' egotripp-innlegg, med løfter om at bloggen så absolutt lever
Jeg veit ikke helt hva som er unnskyldningen for at jeg ikke har skrivi noe her i det siste, men jeg skal prøve å finne på en god en. Hehe.
Uansett, jeg har virkelig dårlig samvittighet for at det går så lang tid mellom hver oppdatering. Jeg føler at jeg skylder dere å fortelle hva som skjer i livet mitt etter alle tilbakemeldinger, gode ord og tanker dere har sendt og delt med meg. Det har betydd og betyr veldig, veldig mye for meg. Jeg mener at mye av det dere har bidratt med, er grunner til at jeg faktisk sitter her i dag.
..jeg har ikke tenkt til å slutte å skrive, det bare går litt treigere. Jeg lover at "intet nytt er godt nytt", også håper jeg at jeg kan fortelle litt om hva som skjer i livet mitt, når jeg har skrivelyst.
For å være helt ærlig har jeg blitt så utrolig lei av kreft og sykdom. Jeg trenger en pause, men jeg kommer garantert til å ville ta opp arbeidet med Ungdomsgruppa og andre relaterte ting igjen. Etter anbefalinger fra legene mine har jeg sett meg nødt til å "skygge banen" litt når det gjelder kreft. Jeg har opplevd og sett nok av det, nå er det tid for å fokusere på noe annet en stund. Dette er også en av grunnene til at bloggen dessverre har blitt nedprioritert i det siste.
Det er en helt ny tilværelse jeg prøver å vende meg til nå, her er noen hint om min nye hverdag;
-bor alene
-er kreftfri og prøver å lære meg hvordan dèt er
-begynner såvidt å orke å ta opp kontakten med venner og familie som jeg omtrent har "blokka ut" de siste årene, jeg er sakte på vei ut av "hiet"
-kjenner at jeg orker litt mer dag for dag, men sliter med å finne balansen mellom aktivitet og hvile
-kjenner at redselen for akkurat "nå" slipper taket, det er derimot fortsatt vanskelig å tenke framover
-jeg tar kun tre typer medisiner, bare èn av disse er livsnødvendig
-får migreneanfall fra h**vete når jeg tråkker litt feil og overanstrenger meg
-krykka mi veit jeg ikke engang hvor er
-fryser lett (egentlig hele tiden), og det er litt flaut å være den som må få "ekstraservice" med varmeovn og ullsokker på eventuelle besøk hos andre
-ja, for jeg orker kanskje å dra på besøk en time eller to, hvis det er den rette dagen og formen tillater det
-det er vanskelig å forutse dagsformen, men sånn har det vært lenge. Nå går det mer på at jeg forventer at den bare blir bedre, for det skal den jo, det går bare ikke fort nok!
-jeg skjønner at tålmodighetsprøven er langt fra over, den har faktisk såvidt begynt
-dette blir den første julen på flere år, forhåpentligvis, uten Riksen-besøk, sår i munnen eller å måtte være neddopa
-er nå så frisk at jeg kan skrape is av bilen..
..og jeg kan gjerne skrape is og fryse fingrene av meg hver vinter de neste 50 årene, så lenge jeg slipper å være syk.
Jeg synes det er litt skummelt å "si det høyt", redd for at det skal komme å bite meg i ræva (eh..huff, tror dere skjønner hva jeg mener), men fy flate; jeg har faktisk overlevd over fire år med heftige, HEFTIGE, konstante cellegiftkurer, mange forferdelige bivirkninger, en mislykket beinmargstransplantasjon, serumer og helkroppsstrålinger, dødelige bakterier og infeksjoner.
Løsningen, og toppen av hele kransekaka; en siste transplantasjon, GVHD, litt mer bakterier og infeksjoner..og hei, her er jeg. Nå går det faktisk rette veien.
MEG, FTW!
En liten ting sånn på tampen.. Når jeg har vært på mitt dårligste har jeg flere ganger ønska og høre på "musikken min". Jeg er jo veldig glad i musikk og finner mye trøst og styrke i gode tekster (les: Bruce'rn og Metallica bl.a). Derfor har skuffelsen vært stor når jeg har følt at sykdommen min på en måte har klart å "ta fra meg musikken", i perioder. Det har faktisk bare vært vondt og trist å høre på de sangene jeg er så glad i.
Men ja, til tingen på tampen; jeg har nå fått tilbake gleden og finner igjen masse musikk jeg har savna! Det er superdigg å guffe gamle Metallicalåter og gaule til tekstene igjen! Nå må bare lever'n se å bli frisk, så kan jeg ta en kald pils ved siden av :D
Uansett, jeg har virkelig dårlig samvittighet for at det går så lang tid mellom hver oppdatering. Jeg føler at jeg skylder dere å fortelle hva som skjer i livet mitt etter alle tilbakemeldinger, gode ord og tanker dere har sendt og delt med meg. Det har betydd og betyr veldig, veldig mye for meg. Jeg mener at mye av det dere har bidratt med, er grunner til at jeg faktisk sitter her i dag.
..jeg har ikke tenkt til å slutte å skrive, det bare går litt treigere. Jeg lover at "intet nytt er godt nytt", også håper jeg at jeg kan fortelle litt om hva som skjer i livet mitt, når jeg har skrivelyst.
For å være helt ærlig har jeg blitt så utrolig lei av kreft og sykdom. Jeg trenger en pause, men jeg kommer garantert til å ville ta opp arbeidet med Ungdomsgruppa og andre relaterte ting igjen. Etter anbefalinger fra legene mine har jeg sett meg nødt til å "skygge banen" litt når det gjelder kreft. Jeg har opplevd og sett nok av det, nå er det tid for å fokusere på noe annet en stund. Dette er også en av grunnene til at bloggen dessverre har blitt nedprioritert i det siste.
Det er en helt ny tilværelse jeg prøver å vende meg til nå, her er noen hint om min nye hverdag;
-bor alene
-er kreftfri og prøver å lære meg hvordan dèt er
-begynner såvidt å orke å ta opp kontakten med venner og familie som jeg omtrent har "blokka ut" de siste årene, jeg er sakte på vei ut av "hiet"
-kjenner at jeg orker litt mer dag for dag, men sliter med å finne balansen mellom aktivitet og hvile
-kjenner at redselen for akkurat "nå" slipper taket, det er derimot fortsatt vanskelig å tenke framover
-jeg tar kun tre typer medisiner, bare èn av disse er livsnødvendig
-får migreneanfall fra h**vete når jeg tråkker litt feil og overanstrenger meg
-krykka mi veit jeg ikke engang hvor er
-fryser lett (egentlig hele tiden), og det er litt flaut å være den som må få "ekstraservice" med varmeovn og ullsokker på eventuelle besøk hos andre
-ja, for jeg orker kanskje å dra på besøk en time eller to, hvis det er den rette dagen og formen tillater det
-det er vanskelig å forutse dagsformen, men sånn har det vært lenge. Nå går det mer på at jeg forventer at den bare blir bedre, for det skal den jo, det går bare ikke fort nok!
-jeg skjønner at tålmodighetsprøven er langt fra over, den har faktisk såvidt begynt
-dette blir den første julen på flere år, forhåpentligvis, uten Riksen-besøk, sår i munnen eller å måtte være neddopa
-er nå så frisk at jeg kan skrape is av bilen..
..og jeg kan gjerne skrape is og fryse fingrene av meg hver vinter de neste 50 årene, så lenge jeg slipper å være syk.
Jeg synes det er litt skummelt å "si det høyt", redd for at det skal komme å bite meg i ræva (eh..huff, tror dere skjønner hva jeg mener), men fy flate; jeg har faktisk overlevd over fire år med heftige, HEFTIGE, konstante cellegiftkurer, mange forferdelige bivirkninger, en mislykket beinmargstransplantasjon, serumer og helkroppsstrålinger, dødelige bakterier og infeksjoner.
Løsningen, og toppen av hele kransekaka; en siste transplantasjon, GVHD, litt mer bakterier og infeksjoner..og hei, her er jeg. Nå går det faktisk rette veien.
MEG, FTW!
En liten ting sånn på tampen.. Når jeg har vært på mitt dårligste har jeg flere ganger ønska og høre på "musikken min". Jeg er jo veldig glad i musikk og finner mye trøst og styrke i gode tekster (les: Bruce'rn og Metallica bl.a). Derfor har skuffelsen vært stor når jeg har følt at sykdommen min på en måte har klart å "ta fra meg musikken", i perioder. Det har faktisk bare vært vondt og trist å høre på de sangene jeg er så glad i.
Men ja, til tingen på tampen; jeg har nå fått tilbake gleden og finner igjen masse musikk jeg har savna! Det er superdigg å guffe gamle Metallicalåter og gaule til tekstene igjen! Nå må bare lever'n se å bli frisk, så kan jeg ta en kald pils ved siden av :D
lørdag 20. november 2010
Kampen for livet
Jeg kan ligge i senga mi og tenke at "i dag skal jeg finne fram litt klær jeg ikke har brukt på evigheter, og kanskje gå en tur bortpå butikken", og så står jeg opp da; for det første kommer jeg knapt opp av senga, beina mine er for svake. For det andre fryser jeg bare jeg rører på lillefingeren, så å skulle gå inn i skapet for å grave etter klær er helt uaktuelt. Enda mer det å skulle gå ut! Grøss! Jeg havner på det varme badet, der ligger joggedressen og tøflene.
Når jeg endelig sitter under teppet i stua er jeg så sliten at det kjennes ut som jeg har spurta Oslo Maraton, og jeg må se lenge på medisinene før psyken er klar til ta det daglige lasset med piller. Tas de på feil tidspunkt, kommer de opp igjen med en gang.
Jeg føler meg egentlig litt lurt hver gang jeg er i ro, da er jeg jo klar for alt! Det blir en slags sirkel av evig skuffelse, for jeg tror jeg klarer så mye mer enn jeg gjør.
Prøvene viste at det er over 99% av den nye margen som "regjerer" i kroppen min, noe som er veldig positivt. Den gamle beinmargen og kreften viste seg jo å være rimelig seig, så det er en lettelse å være kvitt den. Nå håper jeg bare det forblir sånn!
Jeg kjemper for å bli så fungerende som mulig, og sakte men sikkert gjør jeg ihvertfall noen fremskritt. Nå bor jeg hjemme i min egen leilighet og ordner for det meste selv. Det er dager da jeg ikke er noe særlig, og må ha endel hjelp, men jeg føler det er godt å kjenne at jeg klarer mer enn for noen uker siden.
Legene forventer ikke at jeg kommer til å bli helt "meg selv" på lange tider. Det er snakk om år. Og en annen ting er jo; hvem er jeg egentlig nå? Livet f.Kr og e.Kr (før og etter kreften, that is. Sammenligningen er forøvrig lånt av Ina) er to vidt forskjellige liv, også skal jeg jo og ha med livet med kreften, for det er og kommer alltid til å være en del av meg. Jeg føler jeg på en måte skal lære meg å leve på nytt.
Nå prøver jeg å ta hver dag som den kommer. Det er fortsatt mye medisiner og bivirkninger, skader på indre organer, fatigue og andre komplikasjoner som har oppstått underveis som må takles. Alt i riktig tempo og rekkefølge, og alt til sin tid. Skal det taes en biopsi eller et inngrep, er det veldig viktig at blodverdiene tillater det.
For hver dag som går, og jo lenger tid det går fra siste transplantasjon, jo bedre sjanser har jeg.
Carpe Diem
Når jeg endelig sitter under teppet i stua er jeg så sliten at det kjennes ut som jeg har spurta Oslo Maraton, og jeg må se lenge på medisinene før psyken er klar til ta det daglige lasset med piller. Tas de på feil tidspunkt, kommer de opp igjen med en gang.
Jeg føler meg egentlig litt lurt hver gang jeg er i ro, da er jeg jo klar for alt! Det blir en slags sirkel av evig skuffelse, for jeg tror jeg klarer så mye mer enn jeg gjør.
Prøvene viste at det er over 99% av den nye margen som "regjerer" i kroppen min, noe som er veldig positivt. Den gamle beinmargen og kreften viste seg jo å være rimelig seig, så det er en lettelse å være kvitt den. Nå håper jeg bare det forblir sånn!
Jeg kjemper for å bli så fungerende som mulig, og sakte men sikkert gjør jeg ihvertfall noen fremskritt. Nå bor jeg hjemme i min egen leilighet og ordner for det meste selv. Det er dager da jeg ikke er noe særlig, og må ha endel hjelp, men jeg føler det er godt å kjenne at jeg klarer mer enn for noen uker siden.
Legene forventer ikke at jeg kommer til å bli helt "meg selv" på lange tider. Det er snakk om år. Og en annen ting er jo; hvem er jeg egentlig nå? Livet f.Kr og e.Kr (før og etter kreften, that is. Sammenligningen er forøvrig lånt av Ina) er to vidt forskjellige liv, også skal jeg jo og ha med livet med kreften, for det er og kommer alltid til å være en del av meg. Jeg føler jeg på en måte skal lære meg å leve på nytt.
Nå prøver jeg å ta hver dag som den kommer. Det er fortsatt mye medisiner og bivirkninger, skader på indre organer, fatigue og andre komplikasjoner som har oppstått underveis som må takles. Alt i riktig tempo og rekkefølge, og alt til sin tid. Skal det taes en biopsi eller et inngrep, er det veldig viktig at blodverdiene tillater det.
For hver dag som går, og jo lenger tid det går fra siste transplantasjon, jo bedre sjanser har jeg.
Carpe Diem
søndag 7. november 2010
Tre måneder
I går var det tre måneder siden den siste transplantasjonen. Det er liksom "et mål oppnådd", halvisolatet oppheves og det er tid for ny beinmargsprøve. Egentlig juksa vi litt da, for jeg var på kontroll allerede den 21. oktober, noen dager fra eller til er ikke så nøye. Nå får jeg lov til å spise hva jeg vil og bevege meg ute blant folk, det er godt å vite, for det blir nesten bare med å "vite" det. Maten smaker rart på grunn av medisiner, og jeg orker jo knapt å gå ut.
Ellers er jeg fortsatt hjemme hos mamma, jeg er gul og tjukk i ansiktet (høye leververdier og kortison), og jeg har de siste ukene vært mest i sofaen.
Det er mye tid til å tenke, og jeg føler at redselen for mer komplikasjoner hele tiden henger over meg. Den mislykka transplantasjonen i april er godt planta i minnet.
Regner med å få noen prøvesvar i morgen som jeg er veldig spent på. De vil gi et hint om hvordan transplantasjonen har gått, nå må de være bra, jeg orker ikke mer.
Hadde egentlig tenkt å skrive litt til, men jeg merker at da blir det bare krøll.. Takk for at dere henger med, håper å oppdatere snart :)
Ellers er jeg fortsatt hjemme hos mamma, jeg er gul og tjukk i ansiktet (høye leververdier og kortison), og jeg har de siste ukene vært mest i sofaen.
Det er mye tid til å tenke, og jeg føler at redselen for mer komplikasjoner hele tiden henger over meg. Den mislykka transplantasjonen i april er godt planta i minnet.
Regner med å få noen prøvesvar i morgen som jeg er veldig spent på. De vil gi et hint om hvordan transplantasjonen har gått, nå må de være bra, jeg orker ikke mer.
Hadde egentlig tenkt å skrive litt til, men jeg merker at da blir det bare krøll.. Takk for at dere henger med, håper å oppdatere snart :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)